Vi bevarer bare en flat verden

Riksarkivet har tusenvis av gamle, flotte kart i samlingen sin. Dagens kartmateriale blir gjerne avlevert til oss i 3D. Hvordan skal vi sikre at kart i nye digitale formater blir bevart for evigheten? Erik Aaberg guider deg gjennom formatjungelen.

Det ligger masse kulturhistorisk verdi i kart – fra romernes oppfatning av Ultima Thule via varianter over Polens deling frem til dagens visualiseringer av geografiske klimadata.

Med nye digitale metoder – og økende statistisk materiale tilgjengelig – er det mange spennende måter å vise kart på. Et tidlig eksempel på dette er når Aftenposten lanserte sin første kartløsning i 2000. Et vanlig forekommende spørsmål var om man kunne fremheve områder på kartet med stor tetthet av ugifte kvinner under 30. Matematisk sett kan denne type “informasjonslag” i et kart anses som “dimensjoner”. Men mer jordnært finnes det jo fjell og slikt – som ikke kan oversettes til digital informasjon uten at man samtidig har en måte der man kan representere 3D-data.

Vår bibel når det gjelder bevaring av digitale dokumenter er Riksarkivarens forskrift § 8.17.

Med ett unntak finnes det ikke regelverk for mottak av noe annet enn “flate” data i forskriften. Det skyldes nok like mye en noe konservativ holdning til hva som er bevaringsverdig informasjon som de mer teknologiske og administrative utfordringer.

Arkiv er mer enn Noark.

NA-NO-2-17-kart-bilde1.jpeg

Artikkelforfatter Erik Gunnar Aaberg ser fremover: Hvordan kan opplevelsen av dagens tredimensjonale verden bevares for kommende generasjoner? Foto: Helen Frøyseth Nicholson.

Kaotisk formatjungel

Situasjonen når det gjelder digitale beskrivelser av objekter med ekte omfang er verre når det gjelder bygningskonstruksjoner. Vi har dessverre ingen “aksepterte” formater som kan ta vare på slikt i vår forskrift. Og situasjonen i formatjungelen er relativt kaotisk. Vi har identifisert mer enn 100 digitale 3D-standarder. Som et ledd i å skaffe oss bedre oversikt – og mer solid bakgrunn for egne meninger – har vi siste år hatt et prosjekt sammen med Arkitekturmuseet. Vi har gjort en spørreundersøkelse rettet mot samtlige arkitektkontorer i Norge, der vi kartlegger digital metodikk, programvare og formater. Sammen med annen kompetanseoppbygging, internt og eksternt, håper vi snart å kunne lansere anbefalinger for langtidsbevaring av slike data.

Noen standarder peker seg ut for bevaring som for eksempel en PDF-variant (PDF/E) som kan inneholde 3D-data og IFC (Industry Foundation Classes). Den siste er igjen sterkt knyttet til BIM-rammeverket (Building Information Modeling). Det siste er et totalt rammeverk for å beskrive fysiske objekter, og det kan brukes til langt mer enn å tegne hus. Hele bydeler,  inklusive samspill mellom all infrastruktur, kan modelleres ved hjelp av BIM, og variasjoner kan prøves ut og visualiseres

Men det er noen skjær i sjøen; forskjellige etater har forskjellige preferanser. Statsbygg fremmer BIM og IFC, mens mange byplankontorer foretrekker PDF-varianter. I tillegg er det en diskusjon i arkitektmiljøet angående krav om BIM-modeller ved anbud. Det stiller nemlig store krav, og kan ekskludere mindre aktører.

Utover vanlige bygg og anlegg finnes det enda mer spesialiserte behov. Vi har for eksempel en henvendelse fra Sjøfartsdirektoratet om standarder innen skipstegninger. I det hele tatt – nok å ta tak i faglig.

Egen standard for kart

For kart har vi faktisk en standard: SOSI  (Samordnet Opplegg for Stedfestet Informasjon), lansert for 30 år siden. Kartverket holder vel fortsatt litt på standarden, men i Riksarkivarens nye forskrift vil man heller anbefale den internasjonale standarden GML. Uansett, begge standarder gir mulighet for å beskrive tekstlig (altså “flatt”) 3-dimensjonale formasjoner – enten det nå er hullet i Torghatten eller dybden av undervannsskjær. Koblet med et vell av annen stedsbundet statistikk gir det mulighet for et vidt spekter av publikumsvennlige tjenester.

Bevaring er fint, men hva med formidling?

Riksarkivet er flinke til å bevare. Men det er ingen vits i å bevare hvis det ikke på ett eller annet tidspunkt kan formidles. For 3D-data er dette morsomt og spennende. I vårt prosjekt med Arkitekturmuseet vil vi foruten å kartlegge bruksmønstre også vurdere hvordan man best kan bevare de digitale modeller i et lengre perspektiv. I tillegg er forhold til publikum og formidling sentralt, enten det nå er profesjonelle aktører eller allmenne utstillinger. Det er mye fin programvare for å visualisere slike data. Man kan reise rundt inne i bygninger, gå på virtuell safari i kloakkrø, eller bestige K2 uten problemer med oksygen. Selv uten skjermer med 3D-opsjon. Så lenge data er detaljerte og korrekte vil det stadig åpne seg nye muligheter.

Arkivverket har i stor grad oversett behovet for å bevare presentasjonslaget. Det har vært fokusert på å bevare den bakenforliggende databaseinformasjon, men hvordan denne presenteres har vært fullstendig ignorert. Det nærmeste eksemplet her er nettsider. De er i høy grad bevaringsverdige – ikke bare hva som presenteres, men også hvordan det presenteres.

NA-NO-2-17-kart-bilde3.jpg

Kart før og nå. Christiania i 1757, utsnitt av ”Situations-Carte over den Gothaltsche-Kaaber-Werkets Circumference som stræcker sig fra Faa- eller Lysager-Elven igjennem Sørckedalen imod Norden til Ringerige og Hadelands Skouger, imot østen til Schismoe og imod Sønden til Enebach, Schie”. Arkivreferanse: EA-5930, Riksarkivets kart- og tegningssamling, G.kond. 387.

Hva gjør vi nå?

Vi har gode relasjoner med Kartverket, og vi må bygge på erfaringer fra vårt arkitektprosjekt. Deretter må vi etablere en gruppe som kan diskutere seg frem til nasjonale standarder for bevaring. Det må med folk fra stat, kommune og private firma som har dyp kompetanse innen området. Riksarkivet har ikke nok innsikt alene i hverken teknologi eller interessenters behov. Standardiseringsrådet må også inn i bildet. Dette er et arbeid som må prioriteres høyere.

Det er på tide å bevare en bedre simulering av våre omgivelser. Hvis ikke vil fremtiden oppleve fortiden omtrent som det Platon beskriver i sin hulelignelse – der folk kun ser skyggene av det som skjer utenfor – i den virkelige verden.

Virtual Reality skal snart arkiveres

Snart kommer nok AR (Augmented Reality) og VR (Virtual Reality) til et arkiv nær deg. Og hvordan tar vi vare på det? For ikke å snakke om holografiske filmer og alle lokaliserte data fra Internet of Things. Og hvordan bevarer vi for eksempel dynamiske nettsider og spillopplevelser slik de oppleves av en samtid? Da ramler vi inn i problemstillinger som bevaring av programvare, simulering av skjermvarianter, emulering vs. konvertering og mye annet. Men det får vi ta senere.

Tilbake til dimensjonene igjen. I fysikken betraktes tid som den fjerde dimensjon (ref. Einstein og slikt). Og det er jo for så vidt ivaretatt hos oss gjennom periodisering. Så får vi heller vente litt før vi kan dekke alle de 11 dimensjoner som universet ifølge Stephen Hawking består av.

Av Erik Gunnar Aaberg, seniorrådgiver i Seksjon for arkiv- og IT-utvikling, Arkivverket