Manuskript fra syd

Boksamlingene i kirker og klostre i Norge inneholdt for det meste litturgiske bøker. Men vi finner også biter av håndskrifter som vi kanskje ikke skulle tro hørte hjemme her – som manuskripter fra sydlige breddegrader. 

Flere av fragmentene som finnes i Riksarkivet stammer fra Halsnøy kloster i Kvinnherrad kommune i Hordaland. Ved å studere disse fragmentene får vi et innblikk i flere deler av klosterlivet. Vi vet fra før at biskoper, abbeder og andre kirkelige ledere var sentrale personer i middelalderens samfunn og politikk. Mange kirkelige institusjoner var dessuten store eiendomsbesittere som hadde administrative og økonomiske forpliktelser og rettigheter å ta seg av. Klostrene fungerte også som lærdomssentra.

hele_gjennomsikt

Dette håndskrevne manuskriptet fra Halsnøy kloster demonstrerer en avansert måte å utnytte skriveflaten på. Hovedteksten i midten kommenteres i margen. Fra Riksarkivets samling med latinske membranfragmenter, nr. 2893 – 2894. 

Brødrene i Halsnøy var dessuten ofte innblandet i rettslige konflikter. Klosteret var trolig det godsrikeste i Norge, og man hadde hundrevis av eiendommer å forsvare. Konflikter oppsto både med bøndene på godset og med andre godseiere som hadde interesser i samme område som Halsnøy. Juridisk kunnskap var med andre ord viktig å ha. Funn fra Halsnøy kloster viser at man brukte tid på å sette seg inn i juridisk litteratur, også litteratur som hadde mer teoretisk enn praktisk betydning.

To fragmenter i Riksarkivets samling av latinske membranfragmenter, viser dette. De er funnet på ryggen av regnskaper fra Halsnøy i 1624, og danner hoveddelen av et blad. Midt på siden er en tekst, og den er omgitt av såkalte glosser som er kommentarer til hovedteksten. Denne er fra Justinians Digesta som var en av tre lovverk utarbeidet av den øst-romerske keiser Justinian (527-565). Han gjennomførte et stort lovgivningsarbeid tidlig i sin styringstid. Codex var en samling av eldre keiserlige bestemmelser. Digesta var ekstrakter av skriftene til romerske jurister. Institutiones var en tekstbok for juridiske studier. Alt fikk lovs form, og lovverket skulle være den eneste gjeldende rettskilde. Senere føyde Justinian til et verk med nye lover – Novellae Constitutiones.

95-justiniani527-565

Detalj fra mosaikk med den bysantiske keiser Justinian I. Mosaikken er i kirken San Vitale i Ravenna. Denne byen var hovedsete for de øst-romerske besittelser i Italia fra slutten av 500-tallet til midten av 700-tallet. Illustrasjon fra nettstedet: http://romehistory.co.uk/index.html

Justinans lovgivning var i bruk i Øst-Romerriket (Bysants) så lenge dette riket bestod. I den vestlige delen av Romerriket gikk denne lovgivningen ut av bruk i tidlig middelalder. Men på slutten av 1000-tallet vokste interessen for romerretten fram igjen, særlig ved universitetet i Bologna i Nord-Italia. På 1200-tallet ble interessen videreført av franske jurister.

Sentralt i revitaliseringen var at man i 1135 fant igjen et manuskript av Digesta. Dette manuskriptet kaller man i dag Littera Florentina – som var et 500-talls manuskript fra byen Amalfi. Byen var lenge en del av de områdene i Italia som ble styrt fra Bysants. Dette var en del av det området hvor den øst-romerske lovtradisjon hadde blitt bevart. For de rettslærde på 1100-tallet var det en stor inspirasjon at man fant dette manuskriptet.

Revitaliseringen av romerretten påvirket også rettspraksis. I enkelte områder ble det vanlig at argumenter fra dette lovverket ble tatt i bruk både av verdslige og geistlige myndigheter.

splitt

Splittene på toppen av initialene “h” og “l” indikerer at manuskriptet er skrevet i Italia eller det sydlige Frankrike. 

Hvordan hadde så en versjon av Digesta kommet seg til Halsnøy? En del av svaret har professor Patricia Stirnemann ved Institut de recherche et d’histoire des textes, Paris, hjulpet oss med. Hun peker på at det justinianske lovverket stort sett ble tatt i bruk igjen i Middelhavsområdet, og at det i Frankrike ikke ble brukt nord for Loire. Og så peker hun på tekniske ting ved fragmentene. Det gråbrune blekket i glossene er regnet som et kjennetegn for sydlig opphav, helst fra Italia eller det sydlige Frankrike. Blekket indikerer dessuten at glossene er skrevet tidlig på 1300-tallet. Utformingen av initialene er også viktig. De etterligner italiensk form; for eksempel splittet hode på ”S” og splittet loddrett strek på ”L” og ”H”. Konklusjonen er at hovedteksten kan være fra 1275-1300, mens glossene kan være fra 1300-1325. Manuskriptet er trolig skrevet i Syd-Frankrike. Hvem som har tatt det med til Halsnøy kan vi bare undres over. Var det en broder her som studerte romerrett?