Tusenvis av små skatter

«Latinske membranfragmenter» er navnet på en samling i Riksarkivet. Men hva betyr egentlig navnet, og hva er det som befinner seg i denne samlingen? Kort fortalt dreier det seg om tusenvis av ganske små biter av gamle pergamentmanuskripter med tekst på latin. At de er bevart i dag, skyldes tilfeldigheter.

Navnet på samlingen kan virke uforståelig. Og forklaringen virker kanskje ikke særlig interessevekkende. Men egentlig skjuler det seg mange interessante små skatter i samlingen – omtrent fem og et halvt tusen!


Fragmentene har vært småbiter i århundrer. De aller fleste har vært brukt til innbinding av regnskaper på 1500-tallet eller på begynnelsen av 1600-tallet. Før det var de håndskrevne manuskripter. De som bandt inn så det hele med praktiske øyne. Gamle manuskripter som man ikke lenger hadde bruk for ble ikke vurdert som kunstverk eller litteratur, de ble kuttet opp i småbiter og anvendt som innbindingsmateriale.

For drøye hundre år siden ble de fleste fragmentene tatt av regnskapene og lagt til side. Og de siste årene har de igjen kommet fram i lyset til glede for granskere både i Norge og i utlandet.

Noen få av fragmentene sitter likevel på regnskapene. Videoen over viser hvordan det har sett ut. For at arkene i regnskapet ikke skulle falle fra hverandre, ble de sydd sammen i ryggen. Men sytråden hadde lett for å skjære gjennom papiret. Derfor brettet man små biter av pergament rundt ryggen av regnskapet for å forsterke området der tråden ble ført gjennom papiret.

Disse to små bitene sitter på et regnskap for det lille lenet Hardanger og Halsnøy kloster fra regnskapeåret 1624-1625. Det er nærliggende å tro at skriveren har brukt manuskripter fra det gamle augustinerklosteret på Halsnøy i Sunnhordland da han skulle lage forsterkningene.

unknown-artist-eadwine-the-scribe-at-work-eadwine-psalter-christ-church-canterbury-england-uk-circa-1160-70

På denne tegningen ser vi skriveren Eadwine, en munk i Christ Church, Canterbury på  midten av 1100-tallet. Originalen befinner seg i Trinity College i Cambridge og er utført av ukjent kunstner. Fra Wikipedia. 

Men er det mulig å finne ut hva slags manuskript disse lappene er tatt fra? Man kan forsøke å lese den latinske teksten og se hva den handler om. Og ut fra skriften kan man forsøke å bedømme hvor og når manuskriptet har blitt skrevet.

Det største fragmentet er ikke større enn 10 x 10 centimeter. Det er ikke mange ordene vi ser, og ingen hele setninger. Men midt i andre linje kan de kyndige se at det står «vanitas risum».

smalny

Hvis man er vel bevandret i bibelske tekster eller bruker de rette oppslagsverkene, vil man klare å identifisere teksten. Det er ett sted hvor disse to latinske ordene står rett etter hverandre, riktignok med et punktum mellom seg. Det er i «vulgata» – den katolske kirkens offisielle latinske bibel. For å være mer presis, så er dette fra andre kapitel av Forkynnerens bok, fra overgangen mellom først og andre vers.

Det er nærliggende å tro at disse to små pergamentbitene en gang har vært en bibel som var i Halsnøy kloster. Kanskje ble den skrevet nettopp her. Skriften tyder i hvert fall på at den kan ha blitt skrevet i Norge på 1300-tallet. Med litt fantasi kan vi se for oss klosterbrødrene som satt bøyd over store pergamentsark og skrev med penner av gåsefjær. Det var slik bøker ble til før trykkekunsten ble oppfunnet.