Flyktningmottak anno 1954

I 1954 kom 25 russiske flyktninger til fredelige Helgøya i Mjøsa. Det ble deres siste stoppested på en lang reise. Fotografier fra Billedbladet NÅ dokumenterer dagligliv og savn blant en gruppe mennesker som hadde vært på flukt hjemmefra i mer enn 35 år.

Innimellom artikler om internasjonale celebriteter og norske B-kjendiser, trykket Billedbladet NÅ 23. oktober 1954 en fotoreportasje med et alvorlig tilsnitt.

«De finner fred på Helgøya etter et liv på flukt», lød overskriften på en artikkel om 25 russiske flyktninger som takket være Det Norske Flyktningeråd hadde fått plass på Granlien pensjonat.

Den yngste var 62 år gammel. Den eldste 82. De hadde først rømt fra den russiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen. Veien gikk gjennom Sibir til Mandsjuria i Kina. Så kom Mao, og russerne ble nødt til å flykte på nytt. Denne gang til Shanghai. Der satt de strandet, helt de ble sendt til Vest-Europa gjennom FNs høykommissær for flyktninger.

 

Minusflyktninger

I etterkant av andre verdenskrig i Europa og Asia oppsto det en stor flyktningkrise. I 1954 satt fremdeles mange tusen flyktninger i leire og ventet på sin videre skjebne. Med støtte fra Stortinget fikk Det Norske Flyktningeråd mulighet til å hjelpe noen av menneskene andre land ikke ville ta i mot. De aldrende russerne som kom til Helgøya ble regnet som såkalte minusflyktninger. Det var flyktninger Norge tok i mot i perioden 1949-55 og som av ulike årsaker ikke kunne forsørge seg selv.

Da Billedbladet NÅs team med reporter Finn Norstrøm og fotograf Ragge Strand besøkte Granlien pensjonat tidlig på høsten i 1954, var 17 russiske flyktninger på plass. Åtte personer ventet i Shanghai på transport til Norge.

Bildene viser nærhet, omsorg og savn. Kvinnene strikket solide norske gensere mens mennene tok i et tak i hagen eller satt på trammen og pratet. I første omgang var de takknemlige for å få være i fred. Verre blir det nok når den første begeistringen legger seg og hverdagen senker seg over flyktningene, trodde NÅs reporter.

”Da gjelder det at folket der ute holder den Hedemarkske gjestfrihet plettfri og kjenner sitt ansvar overfor de skibbrudne som er skyllet i land her. Uten kontakt med de rotfaste nesningene vil de ikke kunne føle seg hjemme,” skrev han.

Begravet på Helgøya

Reportasjen inneholder ingen direkte uttalelser fra flyktningene, men reporter Finn Norstrøm gjør seg noen betraktninger om det humanitære ansvaret som ligger i det å ta vare på sine medmennesker.

”Det finnes dem som hevder at vi har nok ugjort i vårt eget land – at vi ikke har råd til å bære andres byrder. Kanskje er det vår egen byrde at våre medmennesker råtner i usle leirer. Og de gamle russerne på Helgøya som vi ikke kan gi mer enn litt lys over en ensom livskveld, de kunne vært dine og mine besteforeldre hvis grensene hadde gått litt annerledes i en ubarmhjertig verden.”

De 25 flyktningene endte sine dager på Helgøya, og ligger gravlagt i et hjørne av kirkegården på øya. Hvert år kommer en ortodoks prest for å holde forbønnsgudstjeneste for russerne.

De kan se alle bildene fra Granlien pensjonat på Arkivverkets digitale fotoarkiv.

Fotograf: Ragge Strand, Billedbladet NÅ.

Arkivreferanse: RA/PA-0797/U/Ua/L0035/0547.