Piken med stråhattene

Ingeborg Jensdatter var en dyktig håndverker. Det kunne komme godt med i en vanskelig livssituasjon. Hennes spesialitet var å lage stråhatter. Dette kunne også være et levebrød.

hatt_2Ingeborg var født i Modum i juli 1783. Moren var den ugifte «piken» Dorte Helgesdatter på Sønsteby. Dorte var ugift da Ingeborg ble født, og hun forble ugift resten av sitt liv. Faren var den omtrent 20 år yngre Jens Nilsen på nabogården Ilen.

Det var ikke enkelt å være ugift mor på 1700- og 1800-tallet, og de «uekte» barna fikk ofte en vanskelig oppvekst. Situasjonen for Ingeborg ble ikke noe bedre av at hun var vanfør. Det var om å gjøre å utnytte de muligheter som bød seg. De første årene på 1800-tallet var gode for handelslivet, og dette kunne gi muligheter for de som evnet å utnytte situasjonen. Samtidig viste staten vilje til å fremme næringsutvikling. Det var mulig å søke Kommerskollegiet i København om lån eller annen støtte til virksomhet.

På denne tiden bodde Ingeborg og hennes mor på en plass under Heggen prestegård i Modum. Moren var syklig, og fikk noe støtte fra fattigvesenet. Kanskje det var Ingeborg som berget situasjonen. I 1805 heter det seg at hun i flere år hadde produsert stråhatter og underholdt både seg og moren ved dette.

Ingeborg hadde solgt et parti hatter til kjøpmann Ravn på Bragernes. Men han hadde ikke fått så mange hatter som han hadde ønsket. Ingeborg og kjøpmannen la derfor en plan. Ravn skrev derfor høsten 1805 flere søknader for Ingeborg. Han passet på å understreke det som talte til hennes fordel. Hun var en fattig pike, men hun var arbeidsom og iherdig. At hun var flink kunne ingen tvile på. Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab i København hadde allerede erkjent hattenes «fortrinnelige godhet» og hadde tildelt Ingeborg en sølvmedalje for disse.

Men Ravns viktigste anliggende var å understreke mulighetene. Ingeborg hadde ikke kapasitet til en omfattende produksjon. Et problem var at rughalmen ikke alltid var like god, så noen ganger var den ikke egnet til hattemakeri. De hadde derfor snakket om å bruke trespon i stedet. Trevirket kunne skjæres slik at man fikk lange og tynne spon. Men skulle Ingeborg satse på spon, så måtte hun få nødvendige redskaper og kunnskap om hvordan hun skulle bruke disse. Selv ville Ravn opprette et arbeidshus i Drammen hvor Ingeborg skulle ha en hattefabrikk. Dette burde være et godt tiltak mot lediggang.

Processed with Snapseed.

Kommerskollegiet, De nye sekretariatene 1797-1813, Fabrikk- og industrifaget, Innkomne saker nr. 45.

Planen slo til. Det høye kollegium tilbød henne å komme til København for å motta undervisning. Ravn var påpasselig med å meddele kollegiet at hun tok imot tilbud, og at hun var rørt inntil tårer over støtten hun hadde blitt lovt. Kollegiet hadde bevilget henne 80-100 riksdaler til reise og anskaffelse av redskaper, og skulle få undervisning ved stråfabrikken i København, Groenning fabrikker.

Selv i disse gode år for næringslivet, oppsto det alvorlige problemer. I 1805 ble sølvverket på Kongsberg nedlagt. Ett stort antall arbeidere kom i en prekær situasjon. Myndighetene forsøkte å avhjelpe situasjonen, men tiltakene monnet lite. Av et brev fra Rentekammeret i august 1806 framkommer det at «noen» hadde luftet tanken om å opprette en stråhattfabrikk på Kongsberg. Det er nærliggende å tro at det var Ingeborg og Ravn som sto bak dette forslaget. I Rentekammeret hadde man tydeligvis sans for forslaget, og derfor ble overberghauptmann Brünnich spurt om hva han syntes. Men Brünnich var ikke overbevist. Han mente at fabrikken nok heller burde være på Bragernes, og at Ingeborg Jensdatter burde få pengestøtte til å anlegge en fabrikk der.

Ingeborg var nok en usedvanlig driftig person, og i samarbeid med Ravn oppnådde hun mye. Forhåpentligvis lyktes hun med sin virksomhet slik at hun kunne ta vare på seg selv og sin gamle og syke mor.