På ”harrytur” til Sverige i 1782

 

Nordmenns trang til å reise mot svenskegrensa for å gjøre en god handel har eksistert i hundrer av år. I våre dager handler vi bacon og snus i håp om å spare penger. På 1700-tallet betalte våre forfedre med fransk brennevin, tobakk og spansk salt og fikk svensk jern tilbake.

Fra midten av januar 1782 kom det lange rekker med sleder til Christiania. De hadde med seg store mengder svensk stangjern, et halvfabrikat som ble videreforedlet til ulike smijernsprodukter. Før måneden var omme, hadde omtrent 65 tonn kommet til byen, og mer  kom utover vinteren mens det ennå var sledeføre.

Ti forskjellige personer sto som importører i januar, to skilte seg ut. Den ene var madam Tullin, enke etter dikteren Christian Braunmann Tullin. Etter mannens død hadde hun overtatt driften av spikerfabrikken ved Fåbro ved Lysakerelva. Fem tonn stangjern skulle
til spikerfabrikken. Madam Tullin hadde fått kongelig privilegium på at hun kunne importere inntil 100 skippund, nesten 16 tonn, tollfritt hvert år. Men selv dette var beskjedent i forhold til hva firmaet «Fru Anker og Sønner» tok inn tollfritt for bruk ved Moss jernverk. Omtrent 34 tonn kom i januar, og ytterligere 76 tonn i februar, mars og april.

image

Utsnitt av kart fra 1772 som viser veien til Sverige ved Magnor. Tegner: Andreas Nicolai Heber.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det gikk også sleder den andre veien, selvsagt med annen slags last. Både stangjernimportørene og flere andre kjøpmenn sendte varer til grensestrøkene mot Sverige. I tollregnskapene er det gjort rede for at ferden gikk til grensegårder i Aurskog, Høland og Vinger, at svensker var mottakere og tok varene inn i Sverige. Presiseringen av dette hadde nok noe med tollreglene å gjøre.

Varene som gikk på sledeføre mot Sverige, var på siste etappe av en lang reise. De hadde ofte ligget en stund i opplag i Christiania.


”Hukkerten” Maria
I april 1782 kom skipper Ambrosius Hansen til byen med «hukkerten» Maria. Han kom fra Bordeaux med varer til mange kjøpmenn. Justisråd Hagerup skulle ha svisker, mandler, valnøtter, aprikoser og florentinsk olje. Slike varer skulle også madam Rhode ha, men hun fikk i tillegg også pomeranser, plommer, paprika, oliven, kastanjer og «velluktende vann». Forhåpentligvis var madam Rhode mer heldig med kastanjene enn Nils Nilsen, han fikk et lass som var «ganske bedervet».

En stor del av lasten var flytende varer. Conrad Hansen fikk 9 ¼ anker med champagne og burgundvin. Et anker er ca. 39 liter. Men mesteparten av drikkevarene ble ikke spesifisert nærmere enn at det dreide seg om fransk vin eller fransk brennevin. Kjøpmann Christen Harridslef fikk 782 viertler med fransk brennevin som han tok med seg hjem til Fredrikshald. Flere Christianiakjøpmenn fikk mindre partier som ble lagt i vareopplag. En viertel er nesten åtte liter.

Opplagte fordeler
Vareopplag var en ordning som gjorde det mulig å ta inn enkelte typer varer uten å betale
toll ved ankomsten. I Christiania 1782 gjaldt ordningen for fransk vin, brennevin og vinedikk, fransk og spansk salt, samt tobakksblader. Dessuten fantes det en egen opplagsordning for svensk stangjern. Varene skulle oppbevares under tollerens oppsikt.

image

I arkivet etter Generaltollkammeret finnes det flere tegninger av tollbygninger. Her en fasadetegning av tollboden i Christiania 1783. Riksarkivets kart- og tegningssamling, GTK 75.

Det er opplagt at det var en fordel å handle på denne måten. De som skulle importere varer fikk utsettelse på betaling av toll. Det var ikke nødvendig å betale før varene ble hentet ut fra lageret. Opplaget ga størst fordeler for de som reeksporterte varer. De behøvde ikke å betale toll i det hele tatt. Denne tollfriheten for reeksport gjorde det mulig å kombinere ”englandshandel” med ”svenskehandel”.

De kjøpmennene som benyttet ordningen med vareopplag, fikk egne kontoer i tollbøkene hvor det ble ført opplysninger om når varer kom til opplaget og når de ble fortollet eller reeksportert. I Christiania 1782 hadde 39 personer eller firmaer ordinær opplagskonto, og 16 hadde stangjernskonto.

Kjøpmann Scavenius
En av dem som fikk varer med Maria, var kjøpmannen Claus Nicolai Scavenius. Han kunne legge 60 oksehoder og ca. 24 viertel fransk vin, 46 oksehoder og 12,5 viertel fransk brennevin og noe vineddik i opplaget. I løpet av året fikk han varer direkte fra utlandet med flere forskjellige skip. Men han kjøpte også opplagsvarer fra andre som drev med opplagshandel, blant annet hans mor madame Scavenius.

En måneds tid senere ble en del av beholdningen lastet inn på Laurentius, som skulle til England. Skipperen, Ole Larsen, hadde også med vin og brennevin fra tre andre kjøpmenn med opplagskonto.

Riktignok sendte Claus Nicolai Scavenius tre partier med vin og brennevin til England i 1782. Men dette utgjorde bare en del av handelen hans. En del vin og brennevin ble solgt til handelskompanjonger. Noe ble sendt med båt til Strømstad og en del til Bergen. En del drikkevarer fortollet han inn selv. Det samme gjaldt også tobakksblader importert fra Amsterdam og spansk salt fra St. Übes. Dette var nok varer som han skulle selge på kramboden sin. Nesten 20 varepartier sendte han over land til grensestrøkene og svenske
mottakere. Svenskene ønsket seg stort sett brennevin og salt, men Anders Elstrøm ved Magnor og ett par andre tok også tobakksblad.

image

I opplagskontoen til Claus Nicolai Scavenius finner vi svensker på rekke og rad. Generaltollkammeret, Tollregnskaper, Christiania inngående tollbok 1782. 

Englandshandelen
Scavenius drev ikke bare svenskehandel, han deltok også i englandshandelen. Det var riktignok ved en enkelt anledning at han gjorde dette i 1782. I mars fikk han tilsendt 20 skippund 11 lispund, drøye tre tonn stangjern fra Sverige, og i juli ytterligere noe hundre kilo. Alt sammen ble utskipet til England i begynnelsen av august. Ett skippund var omtrent 159 kilo.

Claus Nicolai Scavenius var blant de kjøpmennene som drev en allsidig handel med opplagsvarer. Andre spesialiserte seg i mye større grad, slik som Jens Schultz. Han nøyde seg med fransk vin og brennevin, og nesten alt han tok inn ble reeksportert til England. Schultz hadde også egen stangjernkonto. Også dette stangjernet gikk til England.

For Christiania-kjøpmenn kunne den kombinerte Sverige-England-handelen være viktig. For svenskene var dette en detalj. Svensk eksport besto i hovedsak av trelastvarer og metaller og mineraler. Stangjern var den desidert viktigste varen. I 1780-årene eksporterte de omtrent 300 000 skippund i året. Det aller meste av eksporten gikk fra Stockholm, Göteborg og Gävle. Det viktigste markedet var England. Svenske skip som dro til England med stangjern fortsatte gjerne seilasen sydover til Frankrike, Portugal eller Middelhavet og tok med salt tilbake til Sverige. Scavenius, Schultz og andre norske kjøpmenn snek seg med andre ord inn i et godt etablert handelsmønster. Dette utgjorde bare en liten promille av den totale svenske stangjernseksporten. Men dette var hovedelementet i Christiania-kjøpmennenes svenskehandel.

Arkivreferanse kart: Utsnitt av kart fra 1772 som viser veien til Sverige ved Magnor. Riksarkivets kart- og tegningssamling, KHB, m5-1. Tegner: Andreas Nicolai Heber.