Kaffe for en hver smak

Kaffe! Den deilige duften av brente kaffebønner, malt opp til en passe fin blanding og traktet til brun, varm, bitter lykke. Men selv om vi har stukket nesa vår ned i nesten hver eneste kaffepose, så lukter det ikke kaffe. Bare en svak eim av sjokolade.

Det er en ganske spesielle samling vi blar i. En tjukk protokoll med et stort utvalg av kaffeposer, som vi finner i arkivet etter Freia AS. Samlingen viser et bredt utvalg av poser fra kaffebrennerier i Norge, og vi gjetter på at de fleste er fra mellomkrigstiden.

Elefanter, troll og menn med turban
At denne samlingen befinner seg i arkivet etter Freia Sjokoladefabrikk har antagelig sin forklaring i at fabrikken var interessert i emballasjen. Kanskje med tanke på Freias egen kakaoproduksjon? Det hele kan minne om en glansbildebok, kanskje fordi poenes utseende og materiale fanger opp tidsånden fra glansbildenes storhetstid i først halvdel av 1900-tallet?

Motivene er mange, det samme er fargebruken, men ett motiv som går igjen er mørkhudede afrikanere, noe som var typisk for denne tiden når man skulle selge eksotisk varer som kaffe, sjokolade og kakao. Men også sultaner og menn med fess og turban, palmer, esler, elefanter og kameler er gjennomgangstema. I tillegg ser vi eksempler på å gjøre kaffen mer norsk enn det den var, med bilde av troll og fjelltopper. Det spilles også på nostalgi: Hvem kunne vel si nei til kaffe slik ”bestemor” laget den?

image

Mange kaffebrennerier
Samlingen forteller oss også at det en gang må ha vært mange lokale kaffebrennerier på flere plasser i Norge. Hva var bakgrunnen for dette?

Kaffe hadde man drukket her til lands siden 1600-tallet. Den var først og fremst en overklassedrikk og ikke veldig utbredt. Men i andre halvdel av 1800-tallet,  ble kaffen en
folkedrikk. Kaffebønnene ble i hovedsak omsatt rå, og folk brente dem selv hjemme. Det var også mulig å få kjøpt ferdig brent kaffe, men som kaffeentusiasten Peter Christen Asbjørnsen påpekte i sin seksti sider pamflett ”Om Kaffeen” i 1861, så var dette ikke bare en meget dyr vare, men også kaffe av dårlig kvalitet:

Brændt og malet Kaffe er i regelen den sletteste og dyreste Vare, man kan kjøbe; thi her ophører noget nær Muliggheden af enhver Control for den almindelige Mand. Ikke engang Lugt og Smag kunne komme til hjælp; thi her i Christiania f. Ex. er al den brændte Kaffe som sælges , uden Undtagelse, kulbrændt, forbrændt eller sveden. Kaffens eiendommelige, behagelige Arom har man aldri kunnet gjendfinne i den brændte og malede Kaffe … I enhver ordentlig Husholdning hersker naturligvis den Gode Skik, at man kjøber Kaffen i raa Tilstand, da man nogenlunde kan se og undersøge, hvad det er man faar.

Men det å brenne kaffe selv, hjemme, var ingen lett affære. Og svært ofte ble også den forbrent. På 1880-tallet begynte derfor utenlandske produsenter å eksperimentere med varmluft-brenning, og ganske raskt kom de første Damp-kaffebrenneriene på plass i Norge. Adressebøkene for Kristiania gir oss en god pekepinn på når kaffebrenneriene begynte å dukke opp. Disse bøkene går tilbake til 1870-tallet, og første gang ”kaffebrænderier” er å se er i årgangen for 1887. Da finnes det hele fem brennerier, mot ingen året før. Det er Carl Balchen i Ankersgate 8, Christiania Damp-Kaffebrænderi i Grensen 7, Nicolaysen Dampkaffebrænderi i Dronningens gate 40, E. Ring i Lakkegata 58 og et Kaffebrænderi i Rødfyllgata 13.

image

Ti år etter – i 1897 – er antallet kaffebrennerier blitt fordoblet, og hopper vi enda ti år fram i tid – til 1907 – finnes det tolv brennerier, hvorav noen har gått dra damp til elektrisitet, som Christianias elektriske Kaffebrænderi i Smedgata i Gamle Oslo. Men nå har det også dukket opp hele tjue dedikerte kaffeforretninger som tyder på en ytterligere spesialisering i bransjen. I tillegg finnes det et hundretalls kolonialforretninger som omsetter kaffe.

Flere av brenneriene og utsalgene vi finner i adressebøkene, finner vi også i samlingen av kaffeposer. Hvor ble det av alle sammen?

Hvor ble de av?
At de aller fleste forsvant, kan vi “takke” krigen for. Kaffe ble en mangelvare og importen stoppet etter hvert helt opp. En løsning ble fellesimport av kaffe, men bare de største kaffehusene klarte å operere i dette markedet. Helt til 1952 var det rasjonering på kaffe, og fram til 1960 ble fellesimporten opprettholdt. De små brenneriene var for lengst forsvunnet, og i dag kontrolleres kaffeomsetningen i Norge av fire store kaffehus: Friele, Coop, Kjeldsberg og Joh. Johanson. Innimellom finnes et og annet lite brenneri som gir oss håp om at mangfoldet en gang vil komme tilbake.