Christian Michelsen, gravør Bruun og den norske løve

To dager etter unionsoppløsningen 7. juni 1905 fikk det nyopprettede Utenriksdepartementet melding om at Statssekretariatet hadde bestilt et nytt rikssegl til regjeringen. Den trengte snarest et segl uten kongens navn. I prosessen som ble satt i gang, kom også riksvåpenet til å forandre utseende.

Av Knut Johannessen, pensjonert avdelingsdirektør, Riksarkivet
Artikkelen sto på trykk i Arkivmagasinet 3/2015

Da Stortinget 7. juni 1905 fastslo at unionen med Sverige var oppløst og Oscar 2. hadde opphørt å være norsk konge, fikk regjeringen samtidig fullmakt til å utøve kongens myndighet. Det fysiske uttrykket for monarkens myndighet var underskriften hans i protokollen over saker behandlet i statsråd. Kongens navnetrekk gjorde beslutningene til kongelige resolusjoner. For enkelte typer resolusjoner ble det også satt opp et særskilt dokument i kongens navn. Det gjaldt særlig lovbestemmelser og embetsutnevnelser. Slike dokumenter ble forsynt med et avtrykk av riksseglet i tillegg til kongens underskrift. Hovedmotivet i riksseglet var riksvåpenet, og rundt det sto kongens navn og tittel.

image

Bruuns utkast til kongeflagg og kongevimpel fra sommeren 1905. Riksarkivet (PA-0148_L0001_0002. Foto: Odd Amundsen).

Riksvåpenet i riksseglet hadde hatt den samme formen helt siden 1844. Da hadde den første kong Oscar godkjent en ny tegning og beskrivelse av våpenet. Slik var den norske løve omtalt i den kongelige resolusjonen: “en, nederst fra Venstre og opad til Høire i fremadskridende Stilling opreist kronet Løve, med aabent Gab og udstrakt Tunge, holdende i Forlabberne en opløftet Stridsøxe med gyldent Skaft og Blad af Sølv”. Tegningen viste en muskuløs løve med kraftig manke og ellers en glatthåret kropp med s-formet hale.

Ideen i 1844 var å fremstille løven i naturalistisk stil, men det kan diskuteres om den anatomiske gjengivelsen var vellykket. Dessuten var den oppreiste stillingen så fremoverbøyd at det syntes å utfordre tyngdekraften.

Herman Rudolf Bruuns løve
Mot slutten av unionstiden ble de opprinnelige tegningene av 1844-våpenet ikke lenger ansett som forpliktende til offentlig bruk. Flere nye varianter så dagens lys. Noen var amatørmessige etterligninger av originalen, andre representerte kunstneriske forsøk på å skape et uttrykk i heraldisk stil. Det vil si at motivet skulle løsrive seg fra det naturalistiske forbildet. I stedet skulle motivet være dekorativt, utnytte skjoldflaten godt og fremheve karakteriske detaljer ved objektet. Maleren Gerhard Munthe og tegneren Andreas Bloch hadde prøvd seg på nye utforminger i denne retningen. Men gravøren Herman Rudolf Bruun var den som hadde beskjeftiget seg mest med riksvåpenet, og han arbeidet iherdig for at nettopp hans tegninger skulle få gjennomslag.

Bruun hadde høy anseelse både som håndverker og kunstner. Han var utdannet ved Tegneskolen i Kristiania og hadde senere hatt et studieopphold ved Kunstakademiet i København. Siden 1880 hadde han drevet en gravørforretning i Kristiania. Ved siden av modellerte han medaljer og skar relieffer, særlig til gravsteder. Det forekom også at han laget byster.

Midt i 1890-årene hadde Bruun begynt å beskjeftige seg med riksvåpenet. Han kom frem til en ny tegning der løven holdt seg innenfor beskrivelsen fra 1844, men fremsto som langt mer aggressiv. Løven tok et kraftigere steg fremover, grepet om øksen var fastere og kroppen hadde en mer oppreist holdning. Klørne var overdrevent store, og løven hadde kraftig ragg nedover buken, på bena og på halen, som endte rett til værs. Som helhet virket komposisjonen fast og gjennomarbeidet. Bruun ville at løven skulle stå “som Symbol for Nationens Kraft”, og derfor var den gitt “en rankere og mere fremadstræbende Holdning”. Men hadde denne løven norske røtter, var den en norsk løve?

Bruun hadde besøkt Myntkabinettet ved Universitetet og hevdet at han hadde funnet gode forbilder i norske mynter fra 1300-tallet. Vi som betrakter Bruuns løve nå, har vanskelig for å være enig i det. Vi vil nok si at den mer var et produkt av hans egen tids smak og av heraldiske mønsterbøker, særlig tyske, som kunne oppvise løver i alle mulige varianter.

image

Femkroneseddel fra 1944 med Bruuns riksvåpen, uforandret siden 1901. Seddelen var utformet av maleren Oluf Wold-Torne. Foto: Kulturhistorisk museum

Løven vinner terreng
Så tidlig som i 1896 hadde Bruun fått ledelsen i Telegrafstyrelsen interessert i tegningen av riksvåpenet. I årene fremover kom Bruuns fryktinngytende løve til å pryde telegramblanketter og omslaget på telefonkatalogen. I 1899 ble tegningen gjengitt i stort format i “For alle”, en almanakklignende trykksak. Der var tegningen misvisende forsynt med signaturen til Rasmus Haavin, en grafiker som ikke hadde gjort stort annet enn å kopiere Bruuns versjon. Men gjennom denne publikasjonen fikk løven iallfall en betydelig utbredelse.

Viktig var det også at Bruuns løve ble tatt inn som en liten detalj på alle valørene i den nye serien pengesedler som utkom fra 1901. Videre dukket løven opp på papir fra Alvøens Papirfabrik, på gjenstander fra Porsgrunds Porselænsfabrik og på broderimønstre og julekort. Bruun hadde også gjort et fremstøt overfor Utenriksavdelingen i Handelsdepartementet i 1903 og etterlatt seg en tegning der. Det førte ikke til noe i første omgang. Men den utstrakte bruken av våpentegningen på andre hold betydde at han hadde et trumfkort på hånden ved unionsbruddet.

I og med 7. juni-vedtaket var det strengt tatt bare behov for ny tekst i riksseglet. Men det måtte også melde seg et sterkt ønske om å gi avløsning til unionstidens offisielle løve fra 1844, både av politiske årsaker og fordi selve tegningen ikke sto høyt i kurs lenger. Bruuns versjon var velkjent etter flere år i omløp. Som gravør kunne han på korteste varsel omskape tegningen til et relieff. Han var kunstner og håndverker i samme person.

Riksseglet – og mer til?
Statssekretariatet, kontoret som blant annet sørget for regjeringens protokollføring og seglutstyr, hadde først bestilt et rikssegl hos Bruun med uforandret løve og omskriften NORGES RIGES SEGL. Men så hadde Bruun tatt kontakt med Alfred Krohn, regjeringens kontorkasserer, og vist ham et utkast med Bruuns egen løve. Allerede 9. juni skrev Krohn til Utenriksdepartementet og foreslo at denne tegningen ble lagt til grunn ved utarbeidelsen av riksseglet. Senere burde den også formelt godkjennes som nytt riksvåpen. Utenriksminister Jørgen Løvland ga sin tilslutning, men mente at også andre medlemmer av regjeringen måtte få si sin mening. Derfor gikk tegningen videre på rask høringsrunde til fem–seks andre statsråder, inkludert statsminister Christian Michelsen. Med enkelte forbehold gikk alle inn for godkjenning. Så må Bruun ha forsert arbeidet med graveringen av riksseglet.

Nøyaktig når han leverte det, er ukjent, for på den første regjeringsbeslutningen 9. juni er avtrykket tilføyd i ettertid. For arbeidet fikk Bruun 320 kroner. Selvbevisst hadde han plassert sitt eget navn med ørsmå bokstaver nederst på seglflaten.

Bruun hadde mottatt bestilling fra flere offentlige etater på stempler og segl med riksseglets løve. Det fikk ham i juli 1905 til – kanskje en smule overmodig – å foreslå overfor Utenriksdepartementet at staten kjøpte den fulle eiendomsretten til den nye våpentegningen for et “passende Honorar”. Han antydet også at det ville være rimelig om fremtidige oppdrag med å gravere segl med riksvåpenet tilfalt ham. Departementet kommenterte ikke dette, men gikk først velvillig inn for at tegningen ble innkjøpt for 500
kroner, et beløp Bruun selv hadde foreslått. Saken kom så langt at departementet laget utkast til behandling i statsråd.

Regjeringens sonderinger om en ny tronkandidat sommeren 1905 hadde fått Utenriksdepartementet til å tenke på at den kommende kongen ville trenge et særskilt kongeflagg. Bruun ble bedt om å lage utkast til både flagg og kongevimpel. Parallelt med dette hadde professor Yngvar Nielsen fått i oppdrag å levere en utredning om motivet i et nytt kongeflagg. Etter et møte mellom de to omsatte Bruun professorens ideer i tegning. Yngvar Nielsen syntes godt om Bruuns tegnemåte og ga hans versjon av riksvåpenet attest for å være “det bedste som nu kan skaffes”. Midt i juli 1905 var Bruun på nippet til å bli den som skulle fornye de heraldiske statssymbolene i det selvstendige Norge.

En forsmådd kunstner
Så snudde vinden. Selv om tiden var knapp, var ikke situasjonen så akutt som tidlig i juni. Departementet fant det nødvendig å områ seg. Via regjeringens representant i København, Fritz Wedel Jarlsberg, ble Bruuns tegninger til riksvåpen, kongeflagg og vimpel sendt til Anders Thiset, som var en ansett heraldiker i det danske riksarkivet. Fra ham kom det aldri noen vurdering av tegningene. I stedet utarbeidet han sine egne. Umiddelbart gjorde de et svært godt inntrykk, men da de ble møtt av en del innvendinger, ble det til slutt maleren Eilif Peterssen som fikk oppdraget med å tegne kongeflagg og en ny versjon av riksvåpenet, dessuten et kongevåpen og et rikssegl med den nyvalgte kongens navn. Bruun ble ikke mer nevnt som aktuell, og han fikk ikke i oppdrag å gravere det nye riksseglet. Han hadde fått ord på seg for å kreve stive honorarer, og dessuten hadde han nok opptrådt temmelig pågående. Men de ansatte i departementet var ikke dermed ferdig med ham.

Bruun hadde aldri fått de 500 kronene det lå an til i juli 1905. Et halvt år senere purret han på oppgjøret. Nå, da staten hadde fått de heraldiske symbolene den trengte, var det ønskelig å begrense utbetalingene for ubenyttede alternativer. Ekspedisjonssjef Bryn i Utenriksdepartementet påpekte at departementet ikke hadde bestilt tegningen av riksvåpenet. Den hadde Bruun utført som en “privat spekulationsaffære” og presentert for departementet. Men tatt i betraktning at tegningen var benyttet i det midlertidige riksseglet og i flere stempler, kunne et honorar på 100 kroner for bruken være passende. For utkastene til kongeflagg og vimpel var det avtalt 50 kroner i betaling. Tegningene hadde Bruun krav på å få i retur.

image

I 1907 skaffet Bruun seg Christian Michelsens bekreftelse på at hans våpentegning var blitt brukt av 7. juni-regjeringen i 1905.

Bruun svarte med et høyere motkrav, men departementet holdt på sitt i en langtrukken brevveksling. Ikke før i november 1907 kvitterte Bruun for å ha mottatt tegningene og sine 150 kroner. Bare det midlertidige riksseglet fra 1905 sto igjen på merittlisten hans. Trolig var det i frustrasjon over det dårlige utfallet av forhandlingene med departementet at han samme måned sendte tegninger av riksvåpenet til Bergen, til den nå avgåtte statsminister Michelsen og ba om å få dem attestert. I 1905 hadde Michelsensittet modell for en byste Bruun laget, så Bruun syntes vel han kjente bergenseren godt nok til å be om denne tjenesten. Tegningen kom iallfall tilbake med Michelsens påskrift “Benyttet af 7de juni-regjeringen i tidsrummet 7 juni – 27 november 1905”.

I 1925, ved 20-årsjubileet for 1905, fant gravør Bruun omsider en anledning til å komme frem med sin versjon av hendelsene. Utstyrt med tegningen av riksvåpenet og Christian Michelsens påskrift oppsøkte han Aftenpostens redaksjon og lot seg intervjue. Riksvåpenet ble brukt mens Michelsen var regent, fortalte Bruun. Den løven som etterfulgte hans egen, Eilif Peterssens, var ikke korrekt. Den hadde feil stilling og så ut som en hund. Dette hadde han sagt til Michelsen, men han ville ikke høre på ham.

Året før han døde, i 1928, sørget Bruun for å tinglyse brevet fra Utenriksdepartementet om at tegningene var hans eiendom, sammen med en tegning av riksvåpenet. Tiltaket virker unødvendig. Kanskje ville han selv reise seg et varig minne fordi han ikke var sikker på at arvingene ville verdsette hva han etterlot seg, eller kanskje fryktet han for at statlige myndigheter skulle gjøre urettmessig krav på tegningene hvis de fikk tilbud om dem. Likevel endte tegningene i Riksarkivet, som kjøpte dem av boet sammen med annet materiale Bruun hadde etterlatt seg fra sin virksomhet som gravør.

Men sporene etter Bruuns omgang med riksvåpenet var ikke fullstendig forsvunnet fra offentligheten. Tilsynelatende helt ubemerket fortsatte hans løve å figurere på alle pengesedler. Serien som hadde begynte å utkomme i 1901, ble den lengstlevende av alle seddelutgaver og fikk ikke avløsning før i 1945. Da var sedlene trykt i til sammen godt over en halv milliard eksemplarer.

Kilder i Riksarkivet:
PA-0148 Bruun, Herman Rudolf: eske 2 Tegninger og 4 Bøker.

S-2259 Utenriksdepartementet: serie Db eske 246 og 246b.