Se hva vi fant i arkivet!

Halvparten av våre arkiver er nesten ikke i bruk. I julekalenderen fra Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo 2015 viste vi fram noen av våre mange ukjente arkiver. Hver dag fra 1. til 24. desember presenterte vi en godbit fra et arkiv som sjelden hentes opp fra magasinene våre. Her følger et gjensyn med alle “lukene”.

image

1. desember. Privatarkiv nr.
1. Riksarkivet har i alt 1861 privatarkiver fordelt på 17 000 hyllemeter. Det første av dem er en samling arkiver fra de eldste norske glassverkene. Ip Olufsen Weysesmodellbok fra 1763, som inneholder originale kolorerte tegninger og akvareller av glassprodukter fra Nøstetangens og Aas glassverk, er det største klenodiet. Modellbøkene var datidens reklamekataloger. Bildet viser sylteglass på ½ og 1 pott til prisen av henholdsvis 3 ½ og 5 skilling. 1 pott var 0,965 liter. Weysesmodellbok er innført i Norges dokumentarv, og kan leses i sin helhet på Digitalarkivet. Arkivreferanse: Pa-0001, Faa, 36.

 

image

2. desember. ”Brevene er meget viktige å få fram men vær meget forsiktige med disse.” I årene etter andre verdenskrig var mange på flukt i Europa – blant annet fra Tsjekkoslovakia. Norsk Tsjekkoslovakisk Hjelpeforening ble stiftet for å hjelpe flyktninger fra landet, der kommunistene tok makten ved statskupp i 1948. Situasjonen gjorde det nødvendig å smugle brev mellom Norge og Praha, slik som disse, som ble skrevet på maskin på tøystykker og sydd inn i fôret i toalettmapper, etter det vi vet. Brevene på norsk og tsjekkisk er en del av arkivet etter foreningen. ”Kjære venn!” begynner det ene, og gir
instruksjoner til en person som tydeligvis skulle reise til Praha i 1950 for å opprette kontakt med ulike personer der – kontakt som ikke måtte avsløres. Arkivreferanse: Pa- 047, D, 7.

 

image

3. desember. Det å finne riktig trener for en fotballklubb er ingen lek. Av og til må man faktisk hente forsterkninger fra utlandet. Allerede i 1920 søkte sportsklubben Brann Sentralpasskontoret om visum for fotballtrener Donald Cunningham.

I 1917 ble det i Norge innført passtvang for alle personer over 12 år som ankom landet, med unntak for norske statsborgere som på annen måte kunne bevise sitt statsborgerskap. Samtidig ble det også innført generell visumplikt for alle utlendinger, med unntak for dansker og svensker. Søknadene finnes i arkivet etter Sentralpasskontoret.

I søknaden fra Brann heter det at Cunningham er en “meget dygtig træner i fotballspil (profesjonist), og det er av særlig stor interesse for sportsklubben Brann at han for opholdstillatelse her i ovennævntet idsrum, da det er helt utelukket at kunne faa en saadan her i Norge.”

Søknaden ble innvilget. Hvordan det gikk med Brann dette året kan sikkert andre svare bedre på enn oss. Arkivreferanse: S-1561 Sentralpasskontoret/Statens utlendingsdirektorat, Daa 50.

 

image

4. desember. «From Amsterdam, with warm regards.» Oss bekjent er dette den eneste narkotikaen som finnes i arkivmagasinene våre. Gjett hvor vi fant den?

Jo, ironisk nok i arkivet etter kommisjonen som skulle «bidra til en verdimessig og samfunnsetisk mobilisering, for å styrke positive fellesskapsverdier i samfunnet». Vi snakker om Verdikommisjonen, for de av dere som husker den.

Verdikommisjonen ble opprettet av Kjell Magne Bondeviks første regjering i 1998. Prosjektet var omdiskutert og ble til tider latterliggjort i offentligheten. Oppmerksomheten førte i hvert fall til mye respons fra publikum. Kommisjonen mottok tusenvis av brev og telefoner fra enkeltpersoner som ville ytre sin mening, slik som avsenderen av dette brevet.

I arkivet etter Verdikommisjonen finnes mange hyllemeter med innspill fra enkeltpersoner, organisasjoner, stat og kommune, samt avisutklipp, rapporter og mye annet. Arkivreferanse: S-6084, Da 13.

 

image

5. desember. Kart fra 1769 over hovedveiene på østre og vestre side av Vorma. Kartet er nydelig utført med farger og notater over hele distriktet fra Mjøsa, til Hurdalsvannet og områdene omkring elven Vorma. Av notatene på kartet kan vi blant annet lese om “Kongs-Wey ower Morskowen, som nu er Kommen i Kiörefærdig god Stand til Korsødegaarden paa Hedemarken hvor gammel Kiöre Wey vedtager”. Og videre at “Böygde og Kirke-Wey til Feigrings Annex“ etter hvert også planlegges å “Continuere til Toten naar først Kongs Weyen her paa Westere Siide er Brugbar” (sitatene står skrevet på hver sin side av Mjøsa). Kanskje det er noe å tenke på neste gang en tar turen på E6 mot Minnesund og ser avkjøringen til Fv33 mot Feiring?

Kartet er utarbeidet av Georg Anton von Krog (1734-1797). Han var generalveimester i Norges tvende Søndenfjeldske Skifter fra 1767, og han satt i embetet i 19 år. Arkivreferanse: SAO/A-10386, Kristiania stiftamt, Kart og tegninger, Ta-L0001.

 

image

6. desember. Hvilke historier gjemmer seg bak disse ansiktene? Alt vi vet, er at de tilhører en serie på flere hundre passfotografier som norske – og noen utenlandske – sjømenn har levert inn til Generalkonsulatet i New York mellom 1917 og 1930. På baksiden står det navn, fødselsdato og skip. Riksarkivet har arkiver etter ca. 110 norske konsulater – mange av dem i byer de fleste av oss knapt har hørt om – samt fra nærmere 40 ambassader. Dette
utgjør et rikt og mangfoldig kildemateriale om nordmenn i utlandet, og dokumenterer gjerne situasjoner der noe har gått galt, som rømninger, fengsling og dødsfall. New York-arkivet lå lenge på en låve på Bogstad i Oslo, og var utilgjengelig for bruk. Nå er det heldigvis bevart i Riksarkivet til glede og nytte for fremtidens generasjoner. Arkivreferanse: S-1712, 2, Ua, 1 og 2.

 

image

7. desember. «Utlandet ler av Skandinavia igjen: ‘E.T.’, en av filmhistoriens største suksesser, trekker barn i alle aldre til kinosalen. Men i Sverige og Norge setter sensuren inn. Svenske barn må være 11 år for å se skrukketrollet fra verdensrommet – i Norge er det 12-års aldersgrense.»

Lenge før internett, strømmetjenester og hjemmekino gjorde sitt inntog i våre liv var aldersgrenser på kino en sak som fikk stor oppmerksomhet i media. Kanskje ikke så rart, da kinoen for mange var det eneste stedet man kunne se film. Hvis man ikke var en av de heldige som hadde VHS-spiller hjemme da – eller penger til å leie en moviebox på fredagskvelden.

Statens filmkontroll ble opprettet i 1913 med hjemmel i kinoloven av 1913 og hadde som oppgave å forhåndssensurere filmer før de kunne vises på kino. De kunne også forby filmer, og klippe bort spesielt støtende scener fra filmer før de ble satt opp. Filmen «Die hard» var for eksempel først forbudt, men etter å ha klippet bort 12 meter av filmen ble den likevel satt opp, med 18-års aldersgrense. Statens filmkontroll og Videogramregisteret ble slått sammen til Statens filmtilsyn i 1993. Arkivet etter Statens filmtilsyn er en gullgruve for alle som er interessert i film- og mediehistorie. Her er det
vurderinger av filmer, brev fra publikum, avisutklipp og anmeldelser. På bildet ser man noen avisutklipp om “E.T”-saken, samt brev fra direktøren i filmdistributøren United International Pictures, der han ber om at aldersgrensen oppheves. Arkivreferanse: S-6777, Ea1 Publikumshenvendelser 1958-1993.

 

image

8. desember. Intet for stort, intet for smått – Statens informasjonstjeneste (SI) var på saken! Alt fra flytting av Riksarkivet til holdningskampanjer mot gonoré og nye telefonnummer i staten; informasjonstjenesten hadde i mange tiår ansvaret for å informere og opplyse folket. Før internett og mobiltelefoner var avisannonser den viktigste kanalen for slik informasjon.

Annonsearkivet etter SI strekker seg fra perioden 1969-2001 og er på hele 17 hyllemeter. Annonsene er av typen “statsannonser”, definert som “all informasjon som presenteres av statlige institusjoner på betalt plass i massemedia”. SI ble etablert i 1965 og nedlagt i 2001, da deler av virksomheten ble videreført av Statskonsult. Arkivreferanse: S-2324
Statens informasjonstjeneste, Fb 61.

 

image

9. desember. Arkivet etter Patentstyret. Ved lov av 16. juni 1885 ble det bestemt
at patenter skulle godkjennes av en patentkommisjon med teknisk sakkyndige medlemmer, og fra 1886 av har vi mange hyllemetere med oppfinnelser sendt inn
fra hele landet, av kvinner og menn som håpet å få patentbeskyttelse på en nyvinning det var mulig å sette i kommersiell produksjon. Materialet består av både godkjente og avviste patenter. Det første patentet i boksen fra 1886, er en «hvaltorpedogranat». Den hadde stopphaker og var kledd med gummi, og fungerte på den måten at når sprenglegemet eksploderte i hvalen, satt stopphakene bak på granaten fast i hvalhuden. Gummihylsteret tettet igjen inngangssåret slik at eksplosjonsgassene ble værende i hvalskrotten, som dermed holdt seg flytende. Det var derfor ikke nødvendig å ha line festet til granaten. Patentsøkeren, Christen Lorentz Sørensen fra Fredrikshald, var i ti år bestyrer av en hvalfangststasjon i Finnmark, men det er uklart om dette patentet noen gang ble tatt i bruk.

Før 1885 skulle patenter meddeles av Kongen, men det hadde utviklet seg en praksis der
patentsakene ble behandlet av et utvalg under Selskapet for Norges Vel – som du også finner arkivene etter i Riksarkivet. Arkivreferanse: S-1654 Styret for det industrielle rettsvern (Patenstyret), Dda, 695.

 

image

10. desember. Oslo politikammer, Sentralkontoret for pengefalsk. Det som er fascinerende med Sentralkontoret for pengefalsk, er hvordan arkivmaterialet er bevart. De falske sedlene kom inn til Oslo politikammer fra hele landet, og det var Sentralkontoret for pengefalsk som hadde sentralfunksjoner i pengefalsksaker. Men sedlene var ikke bare i omløp i Norge! Vi finner brev fra England, Nederland, Sverige og Tyskland, for å nevne noen. De falske sedlene ble festet med binders og vedlagt brevet. Brevene ble samlet i grå saksmapper og siden arkivert.

Arkivmaterialet som er avlevert Statsarkivet i Oslo, dreier seg om saksdokumenter og korrespondanse fra tiden 1919-1959. Da ble Sentralkontoret for pengefalsk overført til Kriminalpolitisentralen. Arkivreferanse: SAO/A-11328, Oslo politikammer, Sentralkontoret for pengefalsk, Saker og korrespondanse, E, 1.

 

image

11. desember. Riksarkivet mottok si første digitale avlevering i januar 1987. Det gjekk ikkje heilt etter planen. Avleveringa vart gjort av Forbrukerrådet og bestod av eit magnetband med ein klagesaksdatabase og ein journaldatabase (klagesaksregister 1977-85), registrert på databasesystemet Nova-status på Statens Data Sentrals Honeywell-Bull-maskin. I brev frå Riksarkivet til Forbrukerrådet datert juni 1989 skriv vi at magnetbanda ikkje inneheld lesbar informasjon fordi databasen sine tekstfiler – det ein eigentleg skulle levert – ikkje vart tekne med på magnetbandet. Beklagelegvis vart tekstfilene sletta i 1988 og materialet er å rekna som tapt.

For å unngå liknande uhell ved seinare anledningar kjem Riksarkivet i same brev med ei oppskrift på avlevering av digitale arkiv:

1) I samband med første gangs avlevering frå ein database bør alle involverte partar ha direkte kontakt for å unngå misforståingar. Før arbeidet vert sett i gang er det naturleg at
avleverande myndigheit konktaktar Riksarkivets edb-avdeling.

2) Den som legg ut data på magnetband må gje eksakt informasjon om kva som er lagt på banda, og i kva slags format.

3) Det er ikkje høve til å slette data før Riksarkivet gir melding om at avleveringa er i orden.

Det er nesten 30 år sidan vi kom med desse råda. Bevaring av digitalt materiale er framleis ei stor utfordring for arkiva. Arkivkjelde: S-0002 Forbrukerrådet, Faa, Ee40.

 

image

12. desember. Et av Riksarkivets mer uvanlige arkiver består av en samling nesten uleselige metallplater. Det er snakk om gamle beslag som har vært festet på gravkister. I forbindelse med restaurering av kirker fra midten av 1800-tallet, ble gravkjellerne som regel tømt og likkistene plassert ute på kirkegården. Metallplatene som satt på kistene, ble i en del tilfeller tatt vare på og levert til Riksarkivet. På bildet ser vi gravplaten til
«amtmandinde» Helene Dorothea Tønder, født Høyer (1708-66) fra Molde, gift med
Christian Ulrich Tønder.

Gravplatene ble i sin tid oppbevart på loftet i det gamle Riksarkivet på Bankplassen i Oslo. Under reparasjon av taket, ble platene stjålet av noen blikkenslagere som ville selge dem som skrapmetall. En stund senere kom en angrende synder og leverte tilbake noen sørgelige rester. Mange av platene var allerede i dårlig forfatning på grunn av forvitring, og vi har nå kun igjen 17 mer eller mindre fullstendige gravplater. Arkivreferanse: EA-4309
Samling av gravplater, F, 1.

 

13. desember. Lydopptak fra Det Norske Studentersamfund (DNS). Riksarkivet har digitaliserte lydbåndopptak fra møter og kulturinnslag i Studentersamfundet i Oslo fra 1950-, 60- og 70-årene. Klippet du her kan høre i sin helhet, er et foredrag professor Magne Skodvin holdt i Samfundet 13. februar 1965. I en knapp time taler han ut fra emnet: «Nasjonal historie – skylappar til utenverda». Har den nasjonale historie medvirket til å isolere oss fra den internasjonale sammenheng vi alle vet at vi tilhører? Har den historiske tradisjon gjort oss til gode nordmenn på den ene siden og dårlige verdensborgere på den andre? spør Skodvin.

At vi har valgt ut klippet av Magne Skodvin er ikke tilfeldig. I dag er det 100 år siden Magne Skodvin ble født. Skodvin var professor ved Universitetet i Oslo fra 1961 til 1983 og regnes som en av de mest fremtredende forskere på norsk okkupasjonshistorie. Han disputerte i 1956 med avhandlingen «Striden om okkupasjonsstyret i Norge fram til 25. september 1940». Denne ble kåret til en av de ti mest betydningsfulle bøker om andre verdenskrig under den norske sakprosafestivalen i år (2015). Arkivreferanse: PA-1322 Det Norske
Studentersamfund, Ub, 25.

 

image

14. desember. «Ingen av årets høitider stiller sånne krav til selskapelighet, fest og underholdning som julen. En villigere, flittigere, billigere og mer alsidig underholdning enn grammofonen fins ikke,» reklamerte grammofonplateprodusenten A/S Sonora før jul i 1936. De kunne tilby innspillinger med blant andre Fred Astaire og den «verdensberømte Mikrofon-sangerinne» Greta Keller. Men bak feststemningen rådet priskrig på plater i Norge. Sonora klaget sin nød til Trustkontrollkontoret. Med dumpingpriser på musikk, var det umulig å oppnå lønnsom og rentabel drift for forhandlerne, mente selskapet og skyldte på prispress igangsatt av konkurrenten, det britiske plateselskapet EMI.

Trustkontrollkontoret eksisterte fra 1926-40 og var et statlig kontrollorgan skulle hindre at monopolvirksomheter og karteller utnyttet stillingen sin til å kreve for høye priser. Kontoret fikk et spesielt ansvar for å følge opp utenlandske truster som prøvde å kjøpe opp norske selskaper, og kjente saker var blant annet British American Tobaccos forsøk på å etablere seg i Norge på slutten av 1920-tallet og den såkalte Lilleborgsaken, der britisk-nederlandske Unilever var på vei til å skaffe seg kontroll over norsk fettindustri. Arvtageren etter Trustkontrollkontoret heter i dag Konkurransetilsynet. Arkivreferanse: S-4462 Trustkontrollkontoret, Da, 168.

 

image

15. desember. Det dobbelte forenede liklaug. Dette er et flott eksempel på kreativ arkivering! I en vakkert dekorert eske av tre, utsmykket med intarsia – finérbiter som er lagt sammen til mønstre – og merket 1705, finner vi en fortegnelse over interessentene i Det dobbelte forenede liklaug. Listen ble påbegynt i 1741 og siste innførsel er fra 1789. Til sammen er 75 personer registrert på lista.

I Christiania fantes det såkalte liklaug allerede fra 1600-tallet. Omkostningene i forbindelse med dødsfall var ofte en økonomisk belastning, og liklauget fungerte som en kombinasjon mellom forsikringsselskap og begravelsesbyrå. Lauget skaffet nødvendig utstyr til begravelsen, og utgiftene ble dekket av laugskassen. Liklauget var altså ikke et laug i egentlig forstand, men en hjelpekasse for begravelser for sine medlemmer. Arkivbeskrivelse: SAO/PAO-0104, Laugsvesen, Christiania, Diverse laug 1660-1863.

 

16. desember. Privatarkivet etter Magna Sinding-Larsen inneholder blant annet et håndskrevet erindringsmanuskript fra 1946, hvor Magna minnes barndommen sin. Her kan vi lese om da onkelen hennes, konsul Just Wright i 1888 kom hjem fra Afrika med en afrikansk jente han hadde bestemt seg for å adoptere etter at hun var blitt med skipet hans som blindpassasjer. I denne videoen leser Eli Fure fra Riksarkivets publikumsavdeling utdrag fra manuskriptet. Arkivreferanse: RA/PA-1796 Magna Sinding-Larsen, F, 1.

 

image

17. desember. Elektronisk skapt arkiv fra Høgskolen i Harstad fra 2006 til 2014. Arkiver som blir til i vår tid, er nesten utlukkende elektroniske. De siste tre tiårene har Riksarkivet mottatt over 1000 pakker med informasjon fra ulike elektroniske systemer og databaser.

I et tradisjonelt sakarkiv på papir utgjør journalen over inngående brev, registeret til journalen, kopiboken over utgående brev og selve dokumentet til sammen en helhet som danner et etterrettelig arkiv. De fleste elektroniske arkivene er bygget opp etter de såkalte NOARK-standardene. Her finner vi igjen den samme informasjonen som i papirarkivet, med den forskjell at opplysningene er samlet i elektroniske filer. Filene inneholder
dokumentasjon og opplysninger om de enkelte dokumentene i arkivet, og gir oss potensielt en mer effektiv inngang til arkivet enn papirjournalen kunne.

Illustrasjonen viser hvordan en informasjonspakke fra et elektronisk arkiv ser ut. Informasjonen er lagret i en såkalt XML-fil og filen kan leses direkte i en tekstbehandler. Navnene på saksbehandler er anonymisert fordi eksemplet dreier seg om nåtidsdokumentasjon. Taggene i XML-filen gir mening til informasjonselementene. Gjennom et søk, kan vi betjene disse i en rå form. Det er en målsetting å legge informasjonen fra de elektroniske arkivene inn i et søkesystem som gjør tilgangen mer brukervennlig. Så er det store spørsmålet: Kan vi lese dette om 50 eller 100 år?

 

image

18. desember. Humanetisk jul. På 1980-tallet var avisspaltene fylt med debattinnlegg og artikler om julefeiring, akkurat som i dag. Spørsmålene var mange; var julen en kristen høytid eller hadde kristendommen “kuppa” julen? Kunne barn gå på julegudstjeneste eller var det å påtvinge dem det kristne budskap? Kunne en humanetiker være programleder på NRK på selveste julaften? På det siste spørsmålet var svaret i hvert fall et rungende ja: Odd Grythe var kjent humanetiker, og programleder for “Husker du” julaften 1982. Selv hadde han et reflektert forhold til oppgaven.

Intervjuet med Odd Grythe er et av mange tusen avisutklipp i arkivet etter Human-Etisk Forbund (HEF). Arkivets klipparkiv er meget omfattende: Det spenner fra perioden 1937-2000, og er inndelt både kronologisk og tematisk. I tillegg inneholder arkivet informasjon om oppstarten av og historien til HEF, samt temaer som borgerlige seremonier, statskirken, kristendomsundervisning og humanitært arbeid. Arkivreferanse: PA-1365
Human-Etisk Forbund, Zb, 49.

 

image

19. desember. Norske Kvinners Sanitetsforening ga ut Norges første julemerke i 1906. De to første årene var merkene prydet med et portrett av dronning Maud utført av kunstneren Jakob Prytz. Julemerkene har ingen verdi som frankering, men ved å kjøpe disse merkene og klistre dem på juleposten, kan du vise støtte til en god sak. For sanitetskvinnenes del var hensikten å skaffe midler til «julemerkehjem» beregnet på sommeropphold for tuberkulosetruede familier.

Ideen var opprinnelig dansk, og tilskrives postmester Einar Holbøll som så muligheten til å samle inn penger til tuberkulosesaken gjennom å skattlegge hvert enkelt av de tusenvis av brevene og kortene som ble sendt i forbindelse med julen. Et par øre pr. forsendelse ville kunne gi mye penger til et viktig formål, og de første julemerkene så dagens lys i vårt naboland i1904. To år senere kom julemerkene altså til Norge. Siden den gang har en rekke
organisasjoner utgitt slike merker. Merkene har i årenes løp variert fra bilder av kongelige, via tegninger fra skoleelever til bidrag fra kjente norske kunstnere. Sanitetskvinnene selger fremdeles julemerker. Riksarkivet oppbevarer et stort privatarkiv etter organisasjonen. Arkivreferanse: PA-0379 Norske Kvinners Sanitetsforening, serie G.

 

image

20. desember. I dag er det 167 år siden mestertyven og utbryterkongen Ole Pedersen Høiland døde på Akershus festnings slaveri og arbeidsanstalt. Han ble født på Bjelland i Vest-Agder og startet sin karriere som tyv i en alder av 19 år. Høiland ble arrestert en rekke ganger, og brøt seg ut fra arresten like mange ganger. På rømmen fortsatte han å stjele, noe som igjen førte til flere og lengre straffer da han ble arrestert på nytt. Høiland ble registrert som “uærlig slave” ved Akershus festnings slaveri og arbeidsanstalt i 1824. Også her brøt han seg ut en rekke ganger. For eksempel er han registrert som “deserteret” den 11. juni 1834, og som siden “indkom” 21. januar 1835. Noen uker tidligere, nyttårsnatten 1835, ranet for øvrig Høiland Norges bank, der ransutbyttet sies å ha vært 64 000 spesidaler. I kolonnen over hvor lenge han skulle være ved slaveriet, står det skrevet med sirlig penn: Livstid.

Ole Pedersen Høiland aktet ikke å bli værende på Akershus festning, og brøt seg ut fra slaveriet i september 1839. Men han ble igjen fanget og sendt til slaveriet i 1842. Der ble han værende fram til sin død. I protokoll over uærlige slaver på livstid står det registrert: “Aflivede sig selv ved hjælp av Strikke den 20. December 1848”. Arkivreferanse: SAO/A-10691, Akershus festnings slaveri og arbeidsanstalt, fangeprotokoll 5, 1827-1836 (s.189) og fangeprotokoll 10, 1841-1851 (s. 39).

 

image

21. desember. Snart benker vi oss igjen foran TV-en for å se på nyttårsrenn fra Garmisch-Partenkirchen. Selv om hoppsportens glansdager muligens er over, finnes det fortsatt over 1000 hoppbakker i vårt langstrakte land. Har du noen gang tenkt på hva som faktisk ligger bak byggingen av alle disse hoppbakkene i Norge?

Mye av svaret finner vi i “Komiteen for skibakker i Norge”. Komiteen var underlagt Statens idrettskontor, som ble opprettet i 1946. Kontoret skulle samordne idrettslig arbeid og fungere som et bindeledd mellom staten og Norges idrettsforbund. De fikk dessuten tidlig ansvar for tippemidlene. Midlene skulle brukes til idrett, nærmere bestemt idrettsanlegg og stillinger til personer som arbeidet med idrettsanlegg. I arkivet finner man søknader og bevilgninger til anlegg i hele Norge, som denne hoppbakken i Vestvågøy kommune i Nordland. Hagskaret hoppbakke sto ferdig i 1972, og har i flere omganger fått tildelt tippemidler. Arkivreferanse: S-1032_0, Statens ungdoms- og idrettskontor I, Dc, 63. Komiteen for skibakker i Norge. Hoppbakketegninger.

 

image

22. desember. Kopist Otilie Bugges siste dag i Riksarkivet. Dette bildet ble tatt av fotograf Anders Beer Wilse da den 67 år gamle frk. Bugge takket av bitte lille julaften 1917. Den ugifte kvinnen fra Herad i Vest-Agder hadde arbeidet i 37 år, hvorav 32 av dem som kopist. Her sitter hun på et flaggdekorert kontor i Riksarkivets nye lokaler på Bankplassen i Oslo. Motivet er en del av den såkalte fotografisamlingen i Riksarkivet, som blant annet inneholder bilder fra Riksarkivet og Statsarkivet i Oslos kontorer i Stortingsbygningen tatt i 1914. Det året flyttet Riksarkivet til Bankplassen, mens Statsarkivet ble værende i nasjonalforsamlingens hus til 1938.

I dagens Riksarkivbygning ved Sognsvann oppbevarer vi anslagsvis 2,1 millioner ulike fotografier, fordelt på en lang rekke forskjellige offentlige og private arkiver. Leter du gjennom en arkivkatalog, for eksempel på Arkivportalen.no, vil du ofte se at fotografier er skilt ut som en egen serie – med bokstaven «U». Men bildemateriale kan også skjule seg andre steder i arkivene. Arkivreferanse: EA-4060 Fotografisamlingen, C, 1, 35.

 

image

23. desember. Ole Andreas Lindeman utga i 1835 den aller første norske koralboken (salmemelodier), som ble distribuert til alle kirker i Norge som hadde orgel. Lindeman var musikkpedagog og organist i Trondheim i mer enn 50 år. Hans Choral-Bog ble utgitt med offentlig støtte og autorisert til bruk ved gudstjenester i rikets kirker. Den erstattet en rekke eldre, danske koralbøker. Lindeman reviderte koralene og la J. S. Bachs koralharmoniseringer til grunn. Notebildet ble forenklet, slik at de fleste skulle kunne lese det og benytte boken. Noe å tenke på under julegudstjenesten i morgen når organisten
spiller?

I arkivet etter Kontoret for kirke- og geistlighet, som var underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet, finner vi dette nydelige, håndskrevne eksemplaret av Lindemans koralbok. Dette er et arkiv som er relativt mye brukt. Men i tillegg til de mest brukte delene av arkivet, som visitasberetninger og kirkeopplysninger, finnes det også mindre kjente ting som for eksempel arbeidet med koral- og salmebøker fra 1800-tallet og oppover. Arkivreferanse: S-1007 Kontoret for kirke og geistlighet A, Dc, 251A.

 

image

24. desember. ”Kvinner og brendevin og Mussik og Sang.” 1943 var det store skogshuggeråret for nordmenn i Sverige. Ni av ti nyankomne mannlige norske flyktninger ble sendt på skogsarbeid, og ved årsskiftet 1943/44 var det 10 600 norske menn i svenske skoger. Dagsprogrammet var fem timer hard hogst og en time undervisning i praktiske ting. Dagen startet med morgengymnastikk, og etter arbeidstid ble det holdt idrettsøvelser, alt under ledelse av en idrettsinstruktør. Skogsarbeidet var det tyngste og dårligst betalte arbeidet. Mange av dem var gutter, de var uøvde og kanskje hjemmefra for første gang. For enkelte ble det for mye. Sjefen for den norske arbeidsinspeksjonen mente på sin side at det gjaldt å gå på med humør, liv og lyst. Han ville ha bort “syt og
gråt og puter under armene”.

Men i begynnelsen av desember ble det kunngjort en uventet oppmuntring: “Den norske Regjering har i år bevilget et beløp til arrangement av juletilstelninger for norske flyktninger i Sverige. For å gi guttene som ligger i forlegninger på skogen anledning til å feire en hyggelig jul vil Flyktningskontoret av disse midler yte et juletilskudd på kr. 10,- til hver mann. Vi ser helst at guttene i hver forlegning legger pengene i en felles kasse, gjør felles innkjøp og feirer julen sammen, men hver mann er naturligvis berettiget til å bruke sitt tilskudd som han vil.” Meddelelsen ble etterfulgt av et spørreskjema. Tillitsmannen for skogsforlegningen Norsjö, der det var elleve mann, ga denne tilbakemeldingen på spørsmålet om hva karene ønsket seg av underholdning: ”Kvinner og brendevin og Mussik og Sang.” Med det ønsker vi alle en riktig god jul! Arkivreferanse: S-6753 Kgl. Norsk Legasjons Flyktningskontor, D08, 1886, 2.