Stemmeretten i Norge 1814-1913

I 1814 måtte man ha ”riktig” kjønn,
eiendom eller utdannelse for å kunne gå til valgurnene. Reglene var demokratiske for sin tid,
men utover 1800-tallet kom stemmerettsreglene i utakt med virkeligheten. Endringer måtte til. 

image

Kvinner får utdelt valgsedler for første gang. Foto: Anders Beer
Wilse, DEXTRA Photo.


Tekst: Eli Fure

De første norske stemmerettsreglene ble vedtatt på Eidsvoll i mai 1814. Man måtte være over 25 år og ha bodd i Norge i minst fem år. I tillegg måtte man enten være eller ha vært embetsmann, eie eller byksle matrikulert jord, eller være byborger og eie gård eller grunn til minst 300 Riksbankdaler sølvverdi. 

Det er regnet ut i ettertid at over 40 % av menn over
25 år fikk stemmerett. Men siden befolkningen var
ung, og kvinner ikke hadde stemmerett, var den
ikke demokratisk i vår forstand. Ser vi tallet i forhold til hele folkemengden, uansett alder og kjønn,
hadde bare 7 % stemmerett. I 2013 var tallet 74 %.

Demokrati med begrensninger
Allmenn stemmerett gjorde ingen seg til talsmann
for på Eidsvoll. I den grad noen overhodet lekte
med tanken, ble den raskt avvist med frykten for
massenes tyranni, eller at massene kunne la seg
forlede av demagoger. Robespierres skrekkvelde
under den franske revolusjonen fristet ikke.
Eidsvollsmennene ønsket et folkestyre, men gikk
samtidig inn for en maktfordeling for å unngå at
én gruppe skulle kunne gripe hele makten. Derfor
la de inn bestemmelser i Grunnloven for å avdempe den demokratiske effekten. Valgene var indirekte, og for å gjøre stemmeretten gjeldende måtte
man sverge troskap til Grunnloven. Eden måtte dokumenteres i det offentlige manntallet over
stemmeberettigede. Det hele var en omstendelig
prosess. Byene, hvor de antatt mest velutdannede
befant seg, var overrepresentert i forhold til lands-
bygda. Både lovgivning og særlig endring av
Grunnloven måtte gjennom en omstendelig og
tidkrevende prosess for å sikre materielt gode lover
og unngå overilede beslutninger. 

Mannkjønn var ikke eksplisitt nevnt i stemmerettsreglene, men underforstått. En grunnleggende forutsetning for å kunne stemme var uavhengighet og
frihet. Det passet dårlig for kvinner, som alle var
umyndige på den tiden. Myndighetsalderen var høy,
hele 25 år. For å bli valgt representant måtte man
være over 30. Sindighet og livserfaring var en forutsetning for å være med på å bestemme i landet. 

image


Eiendomsbesitter eller embetsmann 
Gitt at ”riktig” kjønn og alder var oppfylt, samt stabilitet ved å ha bodd i landet i minst fem år, måtte
man ha eiendom, eller være eller ha vært embetsmann. Mistet man eiendommen, tapte man stemmeretten. Embetsmennene mistet ikke stemmeretten selv om de gikk av som embetsmenn. 

Grunnleggende kunne man stille spørsmål om
embetsmennene var uavhengige. De var i statens,
og på den tiden, i kongens tjeneste. Men å utelukke
embetsmennene ville være uhensiktsmessig, det var
de som hadde greie på statlig styre og stell. Den
implisitte vurderingen var at embetsmennene hadde
utdannelse og kunnskaper om samfunnet, en innsikt de ikke mistet, selv om de sluttet i embetet. 

Embetsmennenes frihet og uavhengighet i forhold
til den utøvende kongemakten ble for øvrig understreket i Grunnloven ved at Kongen bare kunne
avskjedige de aller høyeste og nærmeste embetsmennene uten lov og dom. I alt møtte 57 embetsmenn på Eidsvoll, og det er ikke overraskende at
de sikret seg en sterk stilling. 

Embetsmenn mistet altså ikke stemmeretten, selv
om de sluttet å være i statens tjeneste. Bønder som
solgte jorda, eller som gikk over på føderåd, mistet
denne retten. Uansett hvor fordelaktig føderådskontrakten var for de gamle, ble føderådsmenn
ikke betraktet som frie og selvstendige. De hadde
gitt seg inn under noen andre. 

Andre grunner til å strykes fra manntallet var hvis
man var dømt for alvorlige forbrytelser, hadde
skaffet seg borgerrett i andre land, eller gått i fremmede makters tjeneste. Stemmeretten ble suspendert hvis man var umyndiggjort, anklaget for
forbrytelser eller hvis man ikke kunne gjøre opp
for seg, med mindre det skyldes uhell man ikke
kunne rå over. 

image

Grev Frederik Adolph Holstein, illustrasjon Royal Library, Copenhagen


En enslig svale for kvinnestemmerett i 1814 
Forut for riksforsamlingen hadde en del menn,
dels av egen tilskyndelse, dels etter oppfordring
fra prins Christian Frederik, skrevet grunnlovsforslag. Et av disse ”Om statsforfatning for Norge” var laget av den danske greven Frederik Adolph
Holstein til Holsteinborg. Som de fleste knyttet
han valgretten til eiendomsretten, men han la mer
vekt på sammenhengen mellom rett og plikt enn
på uavhengighet og frihet, og kom dermed til at
også kvinner med eiendom burde kunne stemme. 

Greven stilte første det grunnleggende spørsmålet
om alle skulle ha stemmerett, og innrømmet menneskets medfødte rett til å regjere seg selv. Likevel
avviste han allmenn stemmerett fordi han mente
staten var en frivillig forening, og at man ikke kunne
tenke seg rettigheter uten plikter. En person uten
eiendom kunne fort reise fra landet, og slik unndra
seg pliktene, som de som satt igjen med eiendommene sine, måtte oppfylle. På en side var synspunktet radikalt fordi greven mente at eiendomsbesittende kvinner skulle ha samme rettigheter
som menn, på den andre siden var det tradisjonelt
fordi det satte eiendom, plikt og rett fremfor individuelle, allmennmenneskelige rettigheter. Uansett
var tanken om staten som en frivillig forening
nokså teoretisk. 


Stemmerettsreglene i utakt med tiden 
Den stemmeretten som i 1814 var demokratisk for sin tid, ble utover 1800-tallet mer begrenset.
Befolkningen vokste, og en forholdsvis større del
av befolkningen var eiendomsløse og dermed uten
stemmerett. Alle som fikk utdannelse, kunne ikke
bli embetsmenn eller kjøpe seg gård eller grunn.
Noen få enkeltpersoner skaffet seg riktig nok, mot
slutten av 1870-tallet, stemmerett ved å kjøpe et
lite jordstykke. Disse ble kalt myrmenn. Antallet
var så lite at det monnet ikke i antall stemmeberettigede, men det førte til økt debatt om stemmerettsreglene. Det er sagt at myrmannsvesenet
prostituerte de gamle stemmerettsreglene. 

image

Mot slutten av 1870-tallet ble det såkalte “myrmannsvesenet” opprettet. Folk kjøpt seg et lite jordstykke for å få stemmerett. Foto: Bård Alsvik

Både stemmerettsreglene og alt styret rundt manntallsføring, avlegging av ed til konstitusjonen og
selve avstemmingen førte til debatt om stemmerett,
valgavvikling og valgordning i løpet av det siste kvartalet av 1800-tallet. I tillegg ble stemmerettssaken koblet til saken om statsrådenes adgang til
Stortinget. Venstre var pådriver for å utvide stemmeretten, og særlig i byene. Det ville føre til svekkelse av Høyre. Av hensyn til bondevelgerne var
Venstre mindre tilbøyelig til utvidet stemmerett
på landet. Høyre ville ikke gå med på utvidet
stemmerett uten at det til gjengjeld ble innført
regler som modererte effekten på et høyere nivå,
for eksempel ved et mer reelt tokammersystem
enn det daværende Lagtinget og Odelstinget. 

Kvinnelig stemmerett møtte lenge liten oppslutning fra stortingspolitikerne, også her var Venstre
først ute med å endre kurs. Den mangslungne veien videre fremover mot allmenn stemmerett var
brolagt så vel med ideologiske som med partitaktiske elementer. 

Venstre vant et stort flertall ved valget i 1882. Valgseieren førte både til parlamentarismens gjennombrudd og til utvidede stemmerettsregler for menn.
Alle som betalte skatt etter en minsteinntekt på
500 kroner på landet og på 800 i byene, fikk stemmerett i 1884. Stemmerett basert på skatt kalles
sensusbasert. Prinsippet er en mer moderne form for noe av det som lå til grunn for å reservere
stemmerett til eiendomsbesittere. De som bidrar
med penger til fellesskapet skal få stemme på den
institusjonen som bevilger penger til fellesskapet. 

Å knytte stemmerett til inntekt og skatt var enda
mer problematisk enn til eiendom. Inflasjon førte
til at stemmeretten ble utvidet uten en bevisst
gjennomtanke. Økt forsørgelsesbyrde førte til
reduksjon eller bortfall av skatt og dermed mulig
tap av stemmeretten som utilsiktet konsekvens.
Det hele ble utfordrende å administrere, hele systemet manglet logikk og rettferdighet. Endringer
måtte åpenbart til, og Stortinget vedtok allmenn
stemmerett for menn i 1898. 


Pådrivere for kvinnelig stemmerett 
Grev Holstein av Holsteinborg var en enslig svale
til å forfekte stemmerett for kvinner på like vilkår
som for menn i 1814. Mot slutten av 1800-tallet
fikk tanken stadig flere tilhengere, men nå i en mer
moderne form. Dels ble det lagt vekt på hva kvinner spesielt kunne tilføre, dels på hva som var retterdig for det enkelte mennesket. Norsk kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, året etter kom
Kvinnestemmerettsforeningen. Kampen for
kvinnelig stemmerett ble i første rekke av ført
Gina Krog og Frederikke Marie Qvam. 

image

Frederikke Marie Qvam på talerstolen. Fotograf og år er ukjent. Fra arkivet etter Norske Kvinners Sanitetsforening, Riksarkivet.

Også mindre kjente kvinner aksjonerte på sitt vis.
Marthe Walmsnes, en driftig dame og stor skogeier, møtte sommeren 1895 opp på tinget i Åmot
i Østerdalen for å avlegge ed til Grunnloven og
stemme. Hun ble avvist, og anket til Stortinget.
I formen var stemmerettsbestemmelsene fra
Grunnloven kjønnsnøytrale, og kvinnene var i
mellomtiden blitt myndige, men Stortinget brukte
likevel ikke lang tid på å avvise klagen. 

Krog og Qvam gikk inn for allmenn stemmerett for alle kvinner på like fot med menn, men
bevegelsen splittet seg, og i 1898 ble Landskvinnestemmerettsforeningen stiftet. Den gikk inn for
allmenn stemmerett. Kvinnestemmerettsforeningen fortsatte linjen hvor inntekt og skatt skulle
være et stemmerettskriterium. Den mer forsiktige
fremgangsmåten skal ikke nødvendigvis tolkes
som en prinsipiell motstand mot stemmerettsutvidelser for alltid. Den innebar et ønske om å vinne erfaring og å gå skrittvis frem. Det var
allment større motvilje mot å endre lover for 100
år siden enn i dag. 

Skritt for skritt førte frem 
Da Stortinget vedtok allmenn stemmerett for
menn i 1898, var det i hvert fall for Høyre liten
grunn til å holde kvinnene tilbake. Det fremsto
som åpenbart urimelig at velutdannede kvinner
som bidro til statskassen ikke skulle få stemme,
når retten var gitt til alle menn uansett status og
stilling. Høyre gikk inn for sensusbasert kvinnelig
stemmerett ved kommunevalget i 1901. 

Kommunal stemmerett var regulert i formannskapslovene, ikke i Grunnloven, og var dermed
enklere og raskere å endre. Grensen for å stemme gikk ved en inntekt på 300 kroner på landet, 400 i
byene, enten alene, eller i formuesfellesskap med
en mann. Omtrent 40 % av alle voksne kvinner
fikk stemmerett da, og ca. 100 ble valgt inn i kommunestyrene. En av dem var Marthe Walmsnes,
som hadde prøvd å stemme ved stortingsvalget
noen år tidligere. 

image

Folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905 var et klart bevis på kvinnenes vilje til å engasjere seg i politiske spørsmål. Foto: Mittet, Riksarkivet.

De som hadde advart sterkest mot kvinnelig stemmerett, fikk se at hjemmene besto. Samfunnet brøt
ikke sammen, til tross for enkelte uhyggelige spådommer i tidligere stortingsdebatter. En ny generasjon av stortingspolitikere var dessuten kommet
til. 

De store underskriftsaksjonene sommeren 1905,
hvor også kvinner og umyndige menn ga sitt besyv
med til den offisielle folkeavstemningen om bruddet med unionen med Sverige, var også et mektig
bevis for kvinnenes vilje til å engasjere seg i store
samfunnsspørsmål. 

Veien var deretter ikke lang til statsborgerlig stemmerett for kvinner i 1907 etter de samme prinsippene som for kommunevalg. Deretter gikk det slag
i slag med full kommunal stemmerett for kvinner
i 1910 og tilsvarende statsborgerlig i 1913. Da var
avstemmingsresultatet enstemmig. Resultatet falt
som en moden frukt. Alt i 1911 hadde den første
kvinnen, Anna Rogstad, fra Frisinnede venstre,
møtt på Stortinget. 

Om resultatet hadde kommet før, hvis det fra
første stund av hadde vært enighet om full
stemmerett for kvinner, og ikke via de gradvise
rundene, er et kontrafaktisk spørsmål som er vanskelig å besvare. Hever vi blikket, ser vi at Norge
var forholdsvis tidlig ute med allmenn stemmerett,
bare New Zealand, Australia og Finland var ute
før oss. Samtidig var vi en del av en allmenn strøm,
tidlig på 1920-tallet hadde nesten alle vest- og
nordeuropeiske stater, samt USA og Canada
gjennomført kvinnelig stemmerett. 

Kilder: Utsnitt av lovforslag, komitéinnstillinger og debatter i Stortinget om
stemmerett for kvinner 17.5.1814–11.06.1913. Stortinget, Oslo 1963.
Riksforsamlingens forhandlinger, 3die del. Grundlovsutkast,
Kristiania 1916. 

Litteratur: ”Stemmeberettigede ere de norske Borgere” på
http://www.ssb.no/magasinet/blandet/stemrett_valg.pdf 

Danielsen, Rolf: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd II. Oslo 1964 

Mykland, Knut: Kampen om Norge 1784–1814, bd 9 i Cappelens
Norges Historie, Oslo 1978