Kommunevåpnenes historie

I 1898 ble byvåpen for Ålesund, Lillehammer og Holmestrand godkjent ved kongelig resolusjon.Godkjenningen representerte en nyhet på flere måter. Det var første gang statsråd behandlet slike saker, og det var første gang Riksarkivet ble benyttet som sakkyndig instans før den formelle godkjenningen fant sted.

image

Alle de tre våpnene fra 1898 var nyskapte, utført av tegneren og maleren Andreas Bloch (1860-1917). Motivene henspilte på byenes historie og næringsliv. Ålesund ville ha oppfrisket en tegning av en fiskebåt i en sunnmørsbeskrivelse fra 1762. Lillehammer holdt konkurranse og valgte birkebeineren som representerte den berømte beskrivelsen av ferden over fjellet med kongebarnet i Håkon Håkonssons saga, mens Holmestrand ville fortelle mangt og mye om byen og dens tilknytning til Peter Wessel Tordenskjold.


Middelaldersk skikk

Riksarkivets oppgave i forbindelse med godkjenningen var å se til at fremstillingen var heraldisk riktig, dvs. i overensstemmelse med reglene for våpnenes innhold og utførelse. Slike regler hadde eksistert helt siden riddertidens Europa, da malte skjold og annet utstyr var det som gjorde det mulig å skjelne de kjempende rytterne fra hverandre på slagmarken eller i turneringer.

Av våpnene ser vi at rammene for godkjenning var ganske vide. Det ble lagt vekt på en viss stilisering av motivet. Likevel er bare ørnen i Holmestrands våpen tegnet på en måte som er karakteristisk for heraldikken. Det var også bare Holmestrands våpen som fikk en formell beskrivelse – en våpendefinisjon eller blasonering.


Eldre byvåpen

Våpnene fra 1898 var ikke de første byvåpnene i Norge. Flere andre byer hadde våpen eller iallfall våpenlignende merker som gikk tilbake til fellestiden med Danmark eller helt tilbake til middelalderen. Men de hadde et annet utgangspunkt fordi de opprinnelig var segl, dvs. stempler til bekreftelse av dokumenter. 

image

Bysegl fra middelalderen fra 1344, kanskje det fineste eksempel på Bysegl oppbevart i Riksarkivet.

Riksarkivet har bevart de gamle byseglene som avtrykk i voks, papir eller lakk. De er skåret i relieff, er runde eller ovale, og består av et bildemotiv i midten med en omskrift rundt. Det fineste eksemplet vi har på bysegl fra middelalderen, er et dokument fra 1344 med avtrykk av seglene til Trondheim, Bergen og Oslo (bildet over). Fra senere århundrer kan seglene til Kristiansand, Strømsø (Drammen) og Halden (Fredrikshald) tjene som eksempler.

image

Seglene til hhv. Kristiansand, Strømsø og Fredrikshald.


Byvåpen fra 1900 til 1940

I årene etter 1898 stilnet interessen for nye byvåpen av. Ett av de fire som ble godkjent mellom 1900 og 1920, er Hortens våpen fra 1907, også det utført av Bloch. Våpenet er svært rikt på detaljer, og det benytter mange farger. Men det har også elementer hentet fra mer regelfast heraldikk.

Litt mer aktivitet var det i perioden 1920-1940, da ni våpen ble godkjent. Dette var et tidsrom da forenklingen av motivene slo helt gjennom og det ble brukt færre farger i hvert våpen.

Kongsvingers byvåpen fra 1926 er det siste våpenet hvor det forekommer tre hovedfarger. Motivet er sterkt stilisert og forestiller Glomma med festningen over. Men stiliseringen til tross var ikke våpenet utført slik at det kunne gis en heraldisk beskrivelse.

Notoddens våpen fra 1939 representerer et nytt stadium i forenklingen og tilpasningen til et heraldisk system. Det har motiver som lar seg beskrive i en våpendefinisjon og har bare to farger (Bildet under, fra venstre: Horten, Kongsvinger og Notoddens byvåpen).

image

Byvåpnene til hhv. Horten, Kongsvinger og Notodden.


Hallvard Trættebergs æra
Det var også i 1920- og 30-årene at Hallvard Trætteberg (1898-1987) tok opp arbeidet med heraldikk. Mandals våpen fra 1921 er hans første (tegning under). Den naturalistiske utformingen av laksene, spesielt fargene, peker bakover mot en eldre generasjon av våpenfremstillinger. Men motivet får likevel en stram karakter ved at laksene er tegnet nøyaktig like og bakgrunnen har jevn farge, uten bølgemarkering.

image

Mandals byvåpen fra 1921.

Da Trætteberg noen år senere ble ansatt i Riksarkivet, fikk han anledning til å fordype seg i heraldikkens historie og systematikk. Dette synes godt på hans neste godkjente våpen, Haugesund fra 1930. Det avgjørende nye er forståelsen for at heraldikken oppnår sin spesielle effekt gjennom bruken av flater. Motivet skal fremstå som silhuett eller omriss, men det er ikke tilstrekkelig. Det skal også forenkles og formes slik at det fyller skjoldflaten på en effektfull måte.

Disse synspunktene var solid forankret i heraldikken fra middelalderen, men det passet også utmerket sammen med samtidens stilretninger, art deco og senere funkis. Haugesund hadde fått et våpen som var både klassisk og moderne.

Hallvard Trætteberg hadde også resonnert over de formelle relasjonene mellom våpen og segl og mellom våpen og flagg. Dette ser vi tydelig i arbeidet med Stavangers våpen, som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Tegningene er omtrent samtidige med dem for Haugesund.

Trætteberg hadde et bundet mandat, fordi det var bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall (gull eller sølv) og én farge (rødt, blått, grønt eller svart) i våpenet. I flagget ble gull erstattet av gult, fordi metallene ikke hører hjemme på flaggduken.

image

Byvåpnene til hhv. Haugesund, Stavanger og Tromsø.

I likhet med i Haugesunds våpen er det brukt akvarellfarger. Det gir en klar og intens fargeeffekt. Tegningen av motivet er justert i forhold til flaten den skal fylle – rund, skjoldformet eller rektangulær.

Også når det gjaldt Tromsøs våpen hadde Trætteberg til oppgave å videreføre det gamle motivet, et reinsdyr. Men han ga det en fast heraldisk stil, strammet opp motivet og forenklet det, gjorde detaljer tydelige og fylte skjoldflaten. Det todimensjonale preget er konsekvent gjennomført.

Fra denne tiden av er beskrivelsen av våpen og flagg det sentrale elementet i den kongelige resolusjonen. Beskrivelsen blir selve prøvesteinen på at motivet holder heraldiske mål. Hvis det ikke kan beskrives med heraldisk terminologi, kan det heller ikke oppnå godkjenning. Tegningens funksjon er strengt tatt å vise et eksempel på godkjent utførelse av våpenbeskrivelsen.

Fylker og herredsvåpen
Trætteberg hadde vunnet seg et navn som heraldiker i 1930-årene. Ikke minst hadde de nye tegningene til riksvåpenet i 1939 fått stor oppmerksomhet. Men det var først i 1950- og 60-årene at oppdragene ble mange. Trætteberg utarbeidet flere nye byvåpen i denne perioden. Det kom imidlertid også en ny type oppdrag, nemlig våpen for fylkeskommunene.

Et annet og mye større nybrottsfelt for våpen var herredskommunene. Trætteberg tegnet i alt omkring 20 våpen for herredskommuner. Gjennomgående er disse våpnene mindre høytidelige i motivvalget enn fylkesvåpnene – et enkelt blad, en torsk eller en pilspiss er motiv godt nok.

I mange saker hadde Trætteberg en dobbeltfunksjon, som tegner for oppdragsgiverne og som konsulent for den offisielle godkjenningen i statsråd. I andre saker veiledet han tegnerne, men fastsatte definisjonen av våpenet som del av saksbehandlingen. Gjennom de sakene som ble tatt opp, samlet han en unik kompetanse om heraldisk utforming og utførelse, og han bygde opp og utviklet en norsk heraldisk terminologi.

image

Eksempel på hhv fylkeskommunevåpen (Finnmark) og herredskommunevåpen (Time).

Da Trætteberg sluttet som heraldisk sakkyndig i Riksarkivet omkring 1970, var det bare 12 herredskommuner som hadde våpen. Men det var for lengst fastslått at motivene i de nye kommunevåpnene, på samme måte som i fylkesvåpnene og byvåpnene, skulle være usammensatt. Det vil si at det bare skulle være ett motiv, eventuelt kunne det samme gjentas flere ganger.

Målsettingen for Trætteberg var “å gjenskape kvalitetsheraldikk på middelaldergrunnlag, etter det gamle kravet til enkelhet”. Et ekstra argument for det usammensatte motiv var at kommunene gjennom sitt våpen skulle gi uttrykk for at de var de primære enheter i offentlig forvaltning.

Etter at Trætteberg sluttet i Riksarkivet, fortsatte han å ta oppdrag som tegner. Faktisk er halvparten av kommune- og fylkesvåpnene hans fra denne siste perioden. Da han avsluttet sin produksjon, kunne han se tilbake på nærmere 50 våpen for kommuner og fylkeskommuner, dessuten riksvåpenet i en rekke utførelser, kongemonogram for Olav V, segl for biskoper og bispedømmeråd, og merker for militære enheter og statlige etater.