Å lide for skjønnheten

”Du må lide for skjønnheten,” sa
mor da hun rullet opp håret mitt til danseskoleballet, en gang midt i forrige
århundre. Måten hun sa det på, ga meg en fornemmelse av en nedarvet sannhet som
jeg ikke helt klarte å fange. Dette var ikke mors egne ord, men et utsagn med
røtter i en dunkel fortid i en verden jeg ikke kjente.

Av Nina Hveem Carlsen, Riksarkivet

Senere, etter år med studier i
denne dunkle fortiden, innså jeg den dype sannheten i utsagnet fra barndommen.
Kvinners klesdrakt var smerte, fra renessansen til 1. verdenskrig iførte de seg
lidelse for å forme kroppen dit moten ledet. For de skulle ha timeglass- eller
S-fasong, skikkelsen skulle være tung, kompakt og søyleformet eller lett og
luftig med svungne linjer. Ser vi på draktene gjennom århundrene, er det vanskelig
å tenke seg at de alle er beregnet på samme art, den kvinnelige
menneskekroppen. Og tar vi dem på, oppdager vi at de passer jo slett ikke, selv
om høyde og bredde er tilnærmet lik den opprinnelige eierens. Vi må først
modellere kroppen med spiler og snøringer, korsetter og krinoliner før vi kan
tenke på å svinge oss i en ballkjole fra svunnen tid.

Kjole med spiler
Jeg sydde meg en kjole en gang, en
festkjole med spiler nedover kroppen både foran og bak. Spilene var av plast,
de skulle ikke holde kroppen inne, men den ermeløse kjolen oppe. Jeg prøvde den
da den var nesten ferdig, den satt som et skudd – men da jeg forsøkte å sette
meg, kom jeg meg fort opp igjen. Spilene boret seg ned i lårene mine, og skulle
jeg sitte, måtte jeg sette meg ytterst på stolkanten, rette ryggen og dra bena
under stolen. Det endte med at jeg sprettet opp sømmene nederst, kuttet spilene
i passe lengde og gikk på fest med en kjole jeg både kunne sitte og gå i uten å
få gnagsår og blåmerker på kroppen.

Hva da med spiler av hvalbein, av jern
eller stål, kombinert med en snøring så stram at verken lunger eller andre
innvoller får være i fred? Spiler som borer seg inn både her og der og som gjør
det vondt å bevege seg og umulig å hvile. Og hva med en kroppsforming som må
starte med ganske små jenter, slik at kroppen vender seg til restriksjonene og
det blir mulig å leve med dem som voksen? 

Var det slik de levde, våre formødre?
Eller var dette noe som foregikk i andre land, ved de kongelige hoffene og de
adelige slottene nedover i Europa? Hvilke spor har vi etter motedrakter og
stilkjoler i vårt eget land, i våre egne bygdelag?

Damene i maleriene 
Vi ser dem i maleriene. Damene fra
16- og 1700 tallet med stive ansikter og ditto positurer, kropper med rette
linjer omkranset av stive blonder og kunstige frisyrer. Kunne de røre seg?
Kunne de leve et liv i en sånn innpakning?

De kunne i hvert fall ikke klare
seg på egen hånd. Ikke kunne de kle seg uten hjelpere til hånde, ikke kunne de
bake eller brygge, langt mindre fyre i ovnen eller hente ved og vann. De var
fornemme og vakre, men ubrukelige i hverdagen. Og signaleffekten var sterk og
klar: Disse kvinnene var hevet over allmuen, den gemene hop. De var et synlig
bevis på makt og rikdom.

Men dette gjelder jo bare en liten
gruppe kvinner fra de øverste sosiale lag – og maleriene sier egentlig ikke noe
om hverdagen deres heller, for det var festklærne som ble foreviget når
kvinnene skulle stå modell.

Skifter
Og det er festklærne det gjelder i
skiftene også, disse innholdsrike kildene som forteller om den materielle
hverdagen rundt våre forgjengere, om bord og senger, redskap og kister, og
altså klær og smykker. Men skiftene forteller mest om de kostbare gjenstandene,
arvegodset, det som skulle deles. I skiftene står det om finklærne, de vakre og
kostbare stoffene som ble innført fra fremmede land, silke fra Rouen, bomull
fra England, fløyel og damask. Det legges ut om sølvspenner og silkesko,
blonder og kniplinger, fargede ullstoffer og broderte brystduker. Skjønnhet og
prakt var viktig da som nå, rikdom og overflod skulle nytes eller investeres og
skiftene ligger der i dag som monumenter over alt man ikke får ta med seg ”när
man går”.

Jo da, det står om gangklær også,
hverdagsklærne. Et gammelt vadmelsskjørt her og en ullserk der, verkenstrøyer
og strikkede strømper, ble det først holdt skifte, så tok man med alt som var
igjen etter at begravelsen var overstått og det verdiløse fordelt. Og sannelig,
fra 1700-tallet leser vi om livstykke med maljer et sted, om blomstrete
snøreliv et annet og et rødt fløyelssnøreliv et tredje sted. Det ser da ut som
de har fulgt moten disse kvinnene også, og snørt seg inn etter moteimpulsene fra
det store utland.

1800-tallet
Fra 1800-tallets begynnelse dukker
musselinskjolene opp, de hele kjolene som overtok etter snøreliv og stakk og
som hadde lyse farger, tynne stoffer og høy livlinje som kjennetegn. 

image

Og lenger
ut på 1800-tallet kan Ivar Aasen fortelle om bøkkeren som fikk pågang av
kvinner som ville ha brukkne tønnestaver til å lage korsetter av. Forfengelighetens
veier er uransakelige, og kildene forteller historier både om oppfinnsomhet og
vilje.

Vi får det svart på hvitt fra
amtmann Bendix Christian de Fine som skriver om de gemene tjenestefolk i
Stavanger i 1745: ”Omkring Stavanger bye ere jsær de unge qvindemennisker meget
foranderlige i deres dragter og gaar med affarvede silke, røde sartzes eller
kartunstrøyer….. Ellers havde de fleste i almindelighet nok lyst at optænke og
iføre seg alle de nykommende noder og moder havde de ikkun vilkaar, som de har
villie.”

Det ser ut til at det er byene som
er hardest rammet av dette motehysteriet, men landsens kvinner er ikke egentlig
noe bedre, for ”… de indkommende bønderpiger fra landet efter et aars tieniste
her efterarter og oppfører sig i fremmede silke- og uldenklæder, ligesaavel som
een ordinair borgerqvinde allersømmeligst kunde anstaae.” Det var ikke bra, det
undergravde både standsforskjeller og landets økonomiske balanse, så de prøvde
seg fra København, men med liten suksess. Det hjalp ikke verken med skoskatt
eller parykkskatt, lover eller forordninger, både kvinner og menn kledte seg
etter egen kjøpekraft og forfengelighet eller lot seg styre av sed og skikk i
umiddelbar nærhet.

Farvel til korsett og spiler
Vi kjenner det igjen og vi vet hva
det gjelder. Det hjelper ikke verken med pekefinger eller lovpåbud. Det måtte
en moteendring til før korsettene og spilene ble borte rundt 1. verdenskrig,
det måtte en moteendring til før kvinnene skulle slippe å bære rundt på
skjørter som var bredere enn døra eller som hindret dem i å sitte på stoler
eller kjøre med hestedrosjer.

Vi er fri for dette i dag, men vi
har nå likevel alle vårt! For oss er det litt andre toner, men melodien lyder
likevel underlig kjent: Påbudene er der, formaningene likeså. I dag kommer de
fra helseeksperter og samfunnsanalytikere, men moten klarer de ikke å stoppe.
Vi fryser oss igjennom vinteren med lårkorte skjørt og bare mager, vi bruker
formuer på farge av hår og kropp, de ivrigste av oss legger seg under kniven
for å oppnå ønsket størrelse og fasong. Det må nok en moteendring til for at vi
skal vende galskapen ryggen og legge vårt utseende i fornuftens hender. Men før
den kommer, gjør vi som vi vil, selv om det hindrer oss i vår utfoldelse eller
det koster skjorta å holde stilen. Og slik føyer vi oss pent inn i rekken av
uforståelig uforstand, ikke et hår bedre enn de innsnørede rokokkodamene eller
de viktorianske ”fullriggerne”, og om hundre år vil de le av oss og kanskje
undre seg over alt vi ofret på skjønnhetens og motens alter.

Teksten sto først på trykk i Arkivmagasinet 3/08.

Illustrasjoner:
Corset silhouette timeline 1900-1919  

Evening dress, datert 1884–86, The Metropolitan Museum of Art

Portrait of Maria Mancini, Duchess of Bouillon, Rijksmuseum

Arveskifte: Statsarkivet i Oslo: Øvre Romerike sorenskriveri, Hb Skifteprotokoll nr. 9b (1763-1771)

French evening dress, datert 1804–5, The Metropolitan Museum of Art