Landssviksaken
mot Ole Wehus

Høyesterett avsa 44 dødsdommer under landssvikoppgjøret etter den andre verdenskrigen. 37 ble fullbyrdet. Ved 24 tilfeller
nedsatte Høyesterett dødsdommer fra lagmannsretten til livstidsdommer eller tidsavgrenset tvangsarbeid. Men ved åtte tilfeller
skjerpet Høyesterett dommer fra den lavere rettsinstansen til dødsstraff. Ole Wehus var en av de åtte som fikk sin straff skjerpet.

AV ESPEN ANDERSEN, RÅDGIVER, RIKSARKIVET

Det siste dokumentet i landssviksaken mot Wehus
har ordene “Fullbyrdelsen av Høyesterettsdom av
25. februar 1947 over Ole Wehus” på forsiden. Det
består av seks ark som er heftet sammen. Det inneholder blant annet selve dommen i Høyesterett, en
avskrift av en kongelig resolusjon og et skjema fylt
ut av politimesteren i Kristiansand, Christian Wilhelm Rynning-Tønnesen. Høyesterettsdommen
lød på lovens strengeste straff. Wehus ble dømt til
døden. Den kongelige resolusjonen er regjeringens
avvisning av Wehus’ søknad om benådning. Det
siste skjemaet er en kunngjøring der politimesteren bekrefter at henrettelsen hadde funnet sted.

Wehus ble henrettet ved skyting på Akershus festning klokken halv seks om morgenen 10. mars
1947. Henrettelsen fant sted under ledelse av politimester Rynning-Tønnesen. Den ansvarshavende legen var Lars Hansen. Han erklærte at “døden
inntraadte momentant som følge av skuddsaarene”.
For øvrig var to politibetjenter og fengeselspresten
til stede. Skjemaet hadde imidlertid ikke plass til å nevne at ytterligere ti personer var til stede: de
som fyrte av skuddene, eksekusjonspelotongen.
Helt til sist var det opplyst at likbrenningen var
utført samme dag i Vestre Krematorium, og at
urnen kunne utleveres til familien.

Norsk politi må ha laget egne skjemaer for fullbyrdelse av henrettelser. Det kan maksimalt ha
blitt fylt ut 37 slike. 25 nordmenn ble henrettet
for drap, tortur og landssvik. Én danske og elleve
tyskere ble henrettet for krigsforbrytelser.

Dødsstraff i fredstid hadde blitt avskaffet i Norge i
1902, men ingen henrettelser var utført siden 1876.

Lovverket åpnet imidlertid stadig for dødsstraff i krigstid. Det hadde vært en utbredt oppfatning at dødsstraff var en straffemåte som ikke hørte
hjemme i en human rettsstat. Tysklands angrep og okkupasjon av Norge etter 9. april 1940 endret
denne oppfatningen. Ved en provisorisk anordning
av 3. oktober 1941 gjeninnførte den norske regjeringen i London dødsstraff i fredstid i Norge.
Et rettsoppgjør så lenge krigen varte og Norge var
okkupert, var ikke mulig. Det var bakgrunnen for
at regjeringen ville utvide muligheten til å anvende
dødsstraff i fredstid. Et stort flertall i Stortinget ga
sin tilslutning til gjeninnføringen av dødsstraff i
juli 1945. Den første som ble henrettet etter den
nye loven var Reidar Haaland. Han arbeidet for
Gestapo i Oslo, og ble skutt i august 1945. Den
siste dødsdommen i Norge ble fullbyrdet i 1948. I 1950 ble dødsstraffen på nytt avskaffet.

“Ole på arkivet”
Ole Wehus var 37 år gammel da han ble henrettet.
Han ble født i Kristiansand. Der gikk han folkeskolen, men fullførte ikke middelskolen. Han sluttet etter to år. Han gikk en tid på Kristiansand
Handelsgymnasium, men uten å ta eksamen.
Senere arbeidet han i foreldrenes forretning, som
drev salg av huder og skinn. Wehus var politisk
engasjert på høyresiden allerede i ungdomstiden.
Det året han fylte sytten meldte han seg inn i
Fedrelandslaget og deltok i Leidangens militærkurs. I 1934 meldte han seg inn i Nasjonal Samling, men han brøt med partiet i 1937, da han valgte å følge Johan Bernhard Hjort i den interne makt-
kampen i partiet.

I februar 1940 meldte Wehus seg som frivillig til
Finlands kamp mot Sovjetunionen, men ble syk
og rakk aldri frem til fronten. Han deltok i felttoget i Setesdal i april 1940, men uten å være i
kamp. I september 1940 meldte han seg igjen inn i
Nasjonal Samling og ble også et aktivt medlem av
Hirden. Fra høsten 1940 til sommeren 1941 bodde
han hjemme i Kristiansand “uten egentlig å bestille
noe,” står det i dommen. Han meldte seg til krigstjeneste sommeren 1941 i Den norske legion og
senere i Germanske SS Norge. Han arbeidet i
legionens administrasjon ulike steder i Norge,
deltok på ulike kurs, men var aldri i aktiv tjeneste
ved fronten. I april 1942 fikk han fast jobb som
politibetjent i Statspolitiet. Wehus jobbet for det
meste ved Statspolitiets avdeling i Kristiansand,
men i perioder gjorde han tjeneste ved det tyske
sikkerhetspolitiet samme sted. Disse etatene samarbeidet nært, og begge hadde sitt avdelingskontor
i Kristiansand, i det såkalte Arkivet. Det var en
funkisbygning som hadde huset Statsarkivet i
Kristiansand. De aller fleste av forbrytelsene som
Wehus ble tiltalt for skjedde i denne bygningen.
“Ole på Arkivet” ble han kalt i lokalmiljøet.

Saken mot Ole Wehus kom opp for Agder lagmannsrett i november 1946. Tiltalen var svært omfattende. Han var tiltalt, og ble dømt for, to tilfeller av medvirkning til drap og over førti tilfeller
av grov tortur og mishandling. En av de torturerte
døde på sykehus som følge av mishandlingen.
Flere døde senere i tyske konsentrasjonsleire.
Wehus oppfattet det som sin hovedoppgave å
avsløre motstandsgrupper på Sørlandet. Han gikk
svært langt for å skaffe informasjon om motstandsfolk. Han var ikke alene om dette på Arkivet i
Kristiansand. Både medarbeiderne ved det tyske
sikkerhetspolitiet og norske kolleger fra Statspolitiet deltok i forhørene. Tyskerne kalte det for “skjerpede forhør”. Når vanlige overtalelsesmetoder ikke
ga de resultatene man ønsket, ble det åpnet for
bruk av hardere metoder. Det kan imidlertid virke
som om Ole Wehus og hans kolleger ofte brukte
skjerpede forhør fra første stund. De hadde tilgjengelig, og brukte flittig, et lite arsenal av særskilt
utviklede torturredskaper. De sparket og slo med
nevene, og de slo med gummikøller, fjærkøller,
wirekøller, batonger og lærpisk. De anvendte
håndjern, skruklemmer og bandt sine ofre fast i
smertefulle posisjoner. Mange ble bundet fast og
lagt foran stråleovner i lang tid. Smerteskrikene fra
torturofrene kunne være så voldsomme at de spilte
høy musikk for å overdøve dem. Torturistene ville
ikke at skrikene skulle høres på gaten utenfor.
Alle tilfellene av tortur som Ole Wehus ble tiltalt
og dømt for, er nøkternt beskrevet i dommen.
Vi gjengir hvordan forhøret av Oluf Bakke
Andersen er beskrevet i tiltalepunkt II. 34:
I tiden 16. til 21. november 1944 deltok han i mishandlingen av Oluf Bakke Andersen under forhør
på Arkivet i Kristiansand bl.a. ved at han sammen
med Petersen lenket henderne med håndjern på ryggen, smøg dem ned over setet og surret armer og
ben. Tiltalte stakk så en jernstang med skarpe kanter inn under håndjernet og strammet ved å vri
stangen en kvart omdreining. Mens Petersen deretter slo med gummikølle over setet og lår vrikket tiltalte på stangen. Samme behandling ble gjentatt en gang og varte begge ganger ca. 1 time. Dernest
bøyde de bena hans bakover ryggen og bandt dem
stramt sammen med henderne som var lenket. I denne stillingen ble han lagt i flere timer foran en
radiator som brente blemmer på kinnet. Også denne
behandling ble gjentatt en gang. For øvrig ble han
slått gjentatte ganger i ansiktet og ble lagt over en
stol og slått med gummikølle fra korsryggen og nedover, mens tiltalte trådte på håndjernene og holdt en
sekk for munnen hans. Som følge av mishandlingen
fikk Andersen merker på bena etter jernstangen. På håndleddene hadde han lenge sår og merker, og det gikk tre måneder før han fikk følelsen ordentlig igjen i henderne. 

Dette er én av de over førti torturbeskrivelsene
som finnes i dommen. I tillegg kommer to tilfeller
av medvirkning til drap. Det ene drapet skjedde i
begynnelsen av november 1944 under en større
politiaksjon sammen med tysk sikkerhetspoliti og
tyske soldater, mot en Milorggruppe som skjulte
seg i en hytte i skogen i Åseral. Hytta fungerte som
radio- og sambandssentral for Milorg i Vest-Agder.
Det var tre motstandsmenn som skjulte seg i hytta
da norsk og tysk politi slo til. En av dem ble skutt
og drept da han forsøkte å flykte. De to andre overga seg, den ene av dem med skuddsår. Det andre
drapet Wehus ble dømt for, skjedde i april 1945,
etter at han hadde blitt overflyttet til Statspolitiet i Oslo. Der deltok han, sammen med fem andre, i eksekusjonen ved skyting av Ragnvald Johansen,
som var dømt til døden av en særdomstol etablert
av NS-regimet. 

Delt lagmannsrett – klar høyesterett 
Agder lagmannsrett fant Ole Wehus skyldig i alle
tiltalepunktene, bortsett fra ett tilfelle av mishandling. De fire domsmennene fant ikke dette punktet
tilstrekkelig bevist, mens de tre juridiske dommerne stemte for domfellelse også her. Når det kom til
det avgjørende spørsmålet om straffeutmålingen,
delte retten seg igjen. Rettens flertall, de fire domsmennene eller legdommerne, dømte ham til
tvangsarbeid på livstid. De påpekte i skjerpende
retning at “tiltalte har forøvet en lang rekke forbrytelser av særlig graverende natur, så vel overfor det
norske statssamfund som overfor enkeltpersoner” og at han på “den grusomste måte har pint og plaget
en rekke av sine landsmenn.” Flertallet fant også
formildende omstendigheter. Under etterforskningen hadde han stort sett vært samarbeidsvillig og
tilstått en rekke vesentlige punkter. Dessuten la flertallet særlig vekt på at tiltalte hadde erkjent det
han hadde gjort og angret dypt. Rettens mindretall, fagdommerne, fant derimot ingen formildende omstendigheter og mente at generalpreventive
hensyn tilsa at det måtte være et “spørsmål om
lovens høieste straff”. De voterte derfor for at Ole
Wehus skulle dømmes til døden.
Wehus vedtok livstidsdommen på stedet. Men i
oversendelsesdokumentet som fulgte saksdokumentene fra statsadvokaten i Vest-Agder til riksadvokaten, hadde statsadvokaten påført følgende:
“Lagmannsrettens flertall har skjøvet ansvaret fra
seg ved i denne sak å unnlate å idømme dødsstraff,
og jeg tør henstille at dommen blir anket”. Riksadvokaten anket dommen til Høyesterett.
Høyesterettsdommen var svært kort. Førstevoterende, dommer Fougner, trengte ikke mer enn en snau
side til å argumentere for sitt standpunkt. Han fant
det nesten ikke nødvendig å komme med egne
argumenter. Han påpekte at Wehus “på den mest
opprørende og umenneskelige måte (hadde) mishandlet sine landsmenn for å få presset frem opplysninger
fienden hadde bruk for”. Han ga sin tilslutning til de
skjerpende omstendigheter som både flertallet og
mindretallet i lagmannsretten hadde vært enige om.
Og i likhet med lagmannsrettens mindretall, fant
han ingen formildende omstendigheter. Fougner
konkluderte med at “vi her står overfor et tilfelle
hvor domstolene har plikt til å anvende lovens
høyeste straff”. Alle Fougners kolleger var enige.
Dødsdommen i Høyesterett var enstemmig. 

Denne artikkelen stod først på trykk i Arkivmagasinet 1/15

Kilde i Riksarkivet: 

Landssvikarkivet, Kristiansand politikammer: anr. 390/45 – Ole Wehus.

Foto: Fotografier av rekonstruerte torturscener er blant dokumentene i landssviksaken mot Ole Wehus. Original i Riksarkivet (Landssvikarkivet. Kristiansand politikammer, Dommer, Anr. 390/45).

Litteratur:

Jaklin, Asbjørn: De dødsdømte. 25 menn. 25 henrettelser. Ett
oppgjør, Oslo 2011
Sandmo, Erling: Siste ord. Høyesterett i norsk historie 1905–1965,
bd. 2, Oslo, 2006
Tveiten, Toralf (red.): Stemmer fra Arkivet, Kristiansand 2001
Veum, Eirik: Nådeløse nordmenn. Statspolitiet 1940–1945, Oslo 2012
Vaale, Lars-Erik: Dommen til døden. Dødsstraffen i Norge, Oslo 2004