”Snart er alt glemt. Og man lar det hele bare bli til komiske minder”

image

I arkivet etter Fredsvennenes Hjelpetjeneste (PA-1487)
finner vi et privat brev, skrevet i Oslo 9. mai 1945 til ”Johan”. Brevet gir et
”nært” innblikk i fredsdagen 8. mai og forholdene slik de var etter fem år med
okkupasjon.

Fredsvennens Hjelpetjeneste ble opprettet i 1945 og hadde
som mål å hjelpe mennesker som var kommet i nød, uansett livssyn, rase eller
nasjonalitet. Det var medlemmer av Vennenes Samfunn (Kvekerne) som hadde tatt
initiativet. Forbildet var den danske organisasjonen Fredsvenners Hjælpearbeide
som ble opprettet i 1944.

Brevet er antagelig havnet i dette arkivet fordi
brevskriveren er en del av kvekernes nettverk over landegrensene. Mildrid skrev
flere brev til Johan, og i dette brevet nevner hun at hennes leieboere fra
Finnmark har fått sine hjem brent av tyskerne. Vi har funnet ut at mottakeren
av brevet, Johan, med etternavn Helbig Hansen, var en av to forfattere til boka
”Glimt fra dansk kvækerhistorie”
som ble utgitt i 1975. Han var kveker og hadde en sentral rolle i Fredsvenners
Hjælpearbeide i Danmark. Vi finner at Johan var født i 1910. Han var direktør i
Dansk Forsølvings Anstalt AS som hadde adresse Fredriksberg København. Johan
døde i 2010 – hundre år gammel.

Her et utdrag fra brevet:

”Kjære Johan
Min inderligste glede over at våre to land er frie igjen. Først gledet hele
Norge sig over Danmarks frihet, mens vi endnu sukket efter forløsning.
Trusselen om, og frygten for at tyskerne og Nazi-pamperne ville ta en siste
desperat kamp i Norge var stor, og våre nerver ble satt på en hård prøve. Men i
forgår aften sprang plutselig hele byen ut i norske flagg. Det flagg som hadde
vært forbudt oss å bruke i fem lange år. Da visste vi at freden var vundet, at
nu var det helt sikkert. Flaggene flommet og flommer endnu fra alle husfasader,
i alle størrelser. Jeg lo og gråt, og måtte hente fru Berg, våre fordrevne
Finmarkinger (sic) innfra deres del av leiligheten for å ha en og le og gråte
med.”

”Men i forgår aften sprang plutselig hele byen ut i
norske flagg. Det flagg som hadde vært forbudt oss å bruke i fem lange år. Da
visste vi at freden var vundet, at nu var det helt sikkert.”

“Hun gråt nokk bare
stakkar. ‘Alle hjemmene våre i Finmark er brennt,’ gråt hun. Det er også det
gemenste av alt det gemene skidne og svinske tyskerne har gjort her i Norge.
Skjønt alt det andre tyskerne har gjort her, er så himmelropende forferdelig at
man vanskelig kan gradere. Nei nu vil jeg ikke fodype mig i det forgagne. En
annen gang skal du få høre litt av hvert. Teroren her har nokk vært ganske
annerledes hård og gjennem gripende end hos dere. Men kue oss greide ikke
tyskerne, og det gjorde dem ganske rabiate (…) Hvordan kan det tyske folk som
dog eier representanter fra nedarvetkultur, så fullstendig miste denne, bare fordi
en malersvenn med snakketøiet i orden oppstår blant dem og gjør sort til hvit.”

”Hvordan kan det tyske folk som dog eier
representanter fra nedarvet kultur, så fullstendig miste denne, bare fordi en
malersvenn med snakketøiet i orden oppstår blant dem og gjør sort til hvit.”

image

“Noe må jo den virkelig
dannede klasse i Tyskland ha fått greie på av alt det skrekkelige som er gjort
i det tyske folks navn og de mennesker har min dypeste sympati. De må jo lide
forferdelig. I det hele er det så vondt, så vondt å tenke på alle de hjemløse
utbombede i Tyskland, alle som har mistet så mange av sine kjære, alle som er
legemelig og sjelelig vrak. Det er jo en folkeulykke så omfattende og
forferdelig at man ikke kan fylles av annet end medynk.”

”Det er jo en folkeulykke så omfattende
og forferdelig at man ikke kan fylles av annet end medynk.”

“I dag ba vi på en pen
og høflig måte de få nazier som var mødt opp på kontoret om å gå og ikke komme
igjen. De har pint og plaget oss med forfølgelser og angiverier i fire og et
halvt år nu. Hva der for øvrig skal gjøres med dem blir myndighetenes sak. 
(…)

I dag fikk vi kjøpt
purre og salat fritt. En opplevelse. Når jeg nu kanskje om en tid kan få kjøpt
et par sko, så blir det agre velstand. De gamle filler jeg går med gir mig
smerter i føttene (…) Fisk og sild som ikke er ødelagt har vi fått kjøpt de
siste måneder. Tyskerne har ikke hatt tonage til å føre all fisken ut av landet
i det sisste. Det har vært flott å få middagsmat hver dag. I 1942 sultet vi
lodrett. Tyskerne tok alle potetene våre og all fisken (…) 1942 håber jeg
allderi å oppleve maken til – Men skitt. Snart er alt glemt. Og man lar det
hele bare bli til komiske minder. Husker dere den gang vi spiste det og det
redselsfulle bedervete stoff? For det hendte at det bare var bedervete ting å få
kjøpt som ga en grusom forstyrrelse innvendig, som man allikevel måtte (…)
spise for i det hele å oppholde livet.

”Men skitt. Snart er alt glemt. Og man
lar det hele bare bli til komiske minder.”

image

“Det skal bli deilig å
kunne gå på konserter og på alle teatre igjen. Og få vår kirke i menigheden
igjen. Det har virkelig for alvor i nazi-pressen vært diskutert om de ikke hver
søndag burde arrestere et passende antal jøssinger og med makt føre dem i kirken
hvor nazi-prester peeket. Vi har hatt meget å flire av i disse årene. Er de ro
i Danmark nu?

Beste
hilsener
Mildrid”

Arkivreferanse: RA/PA-1487 Fredsvennenes Hjelpetjeneste, F, L0005.

Flere bilder finner du på Riksarkivets Flickr-side.

Månedens tema i mai 2015: Frigjøring