Kongesegl i Riksarkivet

I dag er det vanlig å underskrive et dokument for å bevise
dens ekthet. Men i middelalderen ble ikke dokumenter underskrevet. I stedet
brukte man segl. Både privatpersoner og institusjoner som klostre og
domkapitler hadde seglstamper med motiv på. Stampene ble presset ned i en klump
med bivoks, slik at motivet ble overført til voksen.

Når man skrev brev på pergament, ble seglet vanligvis hengt
under dokumentet, enten i en reim av pergament eller i en snor. Hvis man skrev
brev på papir, ble voksseglet gjerne plassert direkte på arket.

Mange segl var forseggjorte, slik som kongeseglene. De var
store og hadde praktfulle motiver. Kongesegl var ofte dobbeltsidige, med ulikt
motiv på for- og bakside.

Også bønder kunne ha segl. Disse var som regel ganske små,
og med enklere motiver. Personer som ikke hadde eget segl, kunne i stedet få
andre personer til å besegle for seg.

En del brev fra 1500-tallet har underskrift. Det hendte også
at bønder tegnet sitt bumerke, et personlig symbol, på dokumenter.

Billedserien over er et lite utvalg av de flotteste
kongeseglene vi har bevart i Riksarkivet. Seglene er en del slitt. Dette har
flere årsaker. Gjennom århundrene har de naturlig nok blitt utsatt for støt og
slitasje. Videre er bivoks utsatt for muggangrep som dessverre også forringer
kvaliteten over tid.

Bilde 1: Magnus 6. (Håkonsson) Lagabøte  1263-1280 – forside
Bilde 2: Magnus 6. (Håkonsson) Lagabøte 1263-1280 – bakside
Bilde 3: Eirik 2. Magnusson 1280-1299 – bakside
Bilde 4: Håkon 5. Magnusson 1299-1319
Bilde 5: Magnus 7. Eiriksson 1319-1355
Bilde 6: Håkon 6. Magnusson 1355-1380
Bilde 7: Dronning Margrete Valdemarsdotter 1388-1421 – lite segl, forside
Bilde 8: Eirik av Pommern 1389-1442

Månedens tema april 2015: Konge og krig