Fra pressepoliti til publikumshjelper

image

Pressen ble en gang kalt ”den fjerde statsmakt”. Det var i en tid da den langt på vei bare var et haleheng til partiene og statsmakten. På få år har pressen endret seg kraftig, – mer enn de tre statsmaktene. Forvandlingen av mediene kommer svært tydelig fram i det materialet fra forhandlingene i Pressens Faglige Utvalg som finnes i Riksarkivet.

Av Per Edgar Kokkvold, tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund

I 1936, da den første Vær Varsom-plakaten ble skrevet, sto journalistene ennå nederst ved døren, med lua i hånden og bukket for makten: “Offentliggjør ikke navn på dem som mistenkes eller anmeldes for noe rettsstridig. Det kan godt hende at vedkommende er like uskyldig som De selv”, sto det i den første plakaten. Og også dette: “Ta ikke inn løse forlydender om norske bedrifter uten først å konferere med vedkommende firma … I tvilstilfeller konferer med andre aviser på stedet”. Slik er det ikke lenger. Og det er ikke bare fordi det antakelig ikke fins andre aviser på stedet

Tonen, den nesten selvutslettende, fortsatte langt inn i sekstiårene: “Vis omhu og varsomhet, vis hensyn og ridderlighet… Gjør aldri bruk av opplysninger eller innlegg fra anonyme kilder…” Journalister og redaktører kalte seg “the gentlemen of the press”, elsket maktens salonger og oppførte seg deretter. Praktisk talt alle aviser var partiaviser. “De rette” meninger ble spredt fra partikontorene, ikke bare til lederspaltene, men også til nyhetsplass. Det hele ville ha vært et betydelig demokratisk problem dersom Norge ikke hadde vært så heldig å ha så mange og sterke aviser både i midten og på begge sider av det politiske sentrum.

Mediene hadde ennå ærefrykt for makten. Sjefen visste best. Næringslivet levde nokså uforstyrret. Dommerne fikk være i fred med sine dommer. Og veteranene i Stortingets presselosje sørget for å fortelle nykomlingene at “pressen er en integrert del av det politiske system” og at de derfor gjorde klokt i å følge reglene fra militærlivet. Som Olav Maaland i Bergens Tidende formulerte det: “Hils på alt som beveger seg, ta opp alt som ligger nede og ti stille til du blir spurt”.

Etter hvert skjønte også pressefolk at en fri presse må være uavhengig av både partier, statsmakter og alle andre som utøver innflytelse i det norske samfunn, at motsetningene mellom mediene og makten er en av forutsetningene for at demokratiet skal kunne fungere. Det førte naturligvis også til endringer i våre etiske normer.

Bildetekst: Det er ingen spøk å bli dømt av sine egne. Illustrasjon av VG-tegneren Pedro i Odd Solumsmoens bok ”Vær varsom redaktør. Norsk Presseforbunds faglige utvalg gjennom 50 år”.

Les resten av artikkelen i Arkivmagasinet nr. 2/2014.

Gå rett til artikkelen om Pressens Faglige Utvalg.

Månedens tema i juli 2014: Arven etter 1814