Stattholder Løvenskiold og hans rapporter

image

I unionstiden 1814–1905 hadde Norge en egen konstitusjon og en egen regjering, men lederen for regjeringen var fram til 1856 stattholderen, kongens stedfortreder i Norge. Denne ordningen ble oppfattet som et tegn på norsk underordning under Sverige, og den ble derfor aldri populær her i landet. Nordmannen Severin Løvenskiold var den siste som satt i dette embetet. Han var stattholder fra 1841 til sin død i 1856.

Av Gerd Mordt, arkivar, Riksarkivet

Stattholderembetet kom inn i Grunnloven i november 1814. Her het det at når kongen ikke selv var til stede i landet, skulle han overdra ”Rigets Bestyrelse” til stattholderen. Dette innebar blant annet at stattholderen skulle være formann i den norske regjeringen i Kristiania. Både nordmenn og svensker kunne utnevnes til stattholder, og de første tiårene utpekte Carl Johan svenske adelsmenn til norske stattholdere. Riktig nok var stattholderen norsk embetsmann, men han følte seg først og fremst som kongens mann, og slik ble han også oppfattet av andre.

Severin Løvenskiold var uten tvil en mann Kongen kunne betro stattholderposten. I 1814 var han amtmann i Bratsberg Amt, det nåværende Telemark fylke, og ble valgt som representant til Eidsvollsforsamlingen.

På Eidsvoll ble Løvenskiold en av talsmennene for det som ble kalt unionspartiet, det vil si det mindretallet som gikk inn for union med Sverige. Her fikk han mange mot seg. Jacob Aall, som var Løvenskiolds fetter, mente at han var uforsiktig i sin tale og ga altfor fritt utløp for sine følelser på Eidsvoll. I sin tid som stattholder skrev Løvenskiold rapport til kongen i Stockholm minst en gang i uka. Rapporten var en personlig fremstilling av de viktigste begivenhetene sett fra stattholderens synsvinkel.

Han skrev om det som foregikk i storting og regjering og om alt fra ulike embetsbesettelser, koleraepidemiens herjinger og høstens potetavlinger til spørsmål av mer privat karakter. I 1850 var Marcus Thrane, lederen for den første politiske massebevegelsen i Norge, og hans virksomhet noe som i høy grad bekymret Løvenskiold. Den 11. april 1850 møtte Løvenskiold Thrane personlig, og dette var et møte som overrasket ham:

Thranes Ydre har mer Udseende af en Dreng end af en Mand, uagtet han er 34 Aar og har en temmelig talrig Familie. Han syntes meget frygtsom og lidet skikket til at være en Partihøvding.

Beskrivelsen er hentet fra den rapporten Løvenskiold skrev til kongen dagen etter at møtet fant sted.

Les resten av artikkelen i Arkivmagasinet nr. 2/2014.

Gå rett til artikkelen om Løvenskiold.

Månedens tema i juli 2014: Arven etter 1814