23. des: Hva skulle vi gjort uten privatarkivene?

Før 1973 fantes det ingen statlig musikkhøyskole i Norge, og våre fremste musikere og komponister ble i stor grad utdannet ved Musikkonservatoriet i Oslo. Konservatoriet var privat, opprettet av far og sønn Lindeman i 1883 og ble drevet av familien fram til nedleggelsen i 1969/70.

Arkivet, som ble avlevert i vår, består av protokoller fra hele perioden, og her finner vi opplysninger om så å si alle som har betydd noe i norsk musikkliv fra slutten av 1800-tallet og hundre år framover.

Og i Musikkonservatoriets Samfunds protokoll møter vi dem i hverdag og fest. Det krangles og forsones, lover blir vedtatt og foredrag blir holdt. Og selvfølgelig er det musikk, alt fra en enkel vise til Liszt- eller Bachaften, og underholdningen har ganske sikkert vært av høy kvalitet. Torsdag 21. desember er det for eksempel konsert med egne komposisjoner, fullt hus og stormende jubel selv om det er helt oppunder jul (bildet til høyre). De opptredende komponistene er navn som Carsten Carlsen, Odd Grüner-Hegge, Peter Lindeman, Trygve Torjussen og Geburg Aasland. Bortsett fra lærer Lindeman var de ungdommer mellom 12 og 26 år, og her møter vi dem i ferd med å ta de første prøvende skritt både som komponister og som utøvende kunstnere. Og alle ble de faktisk – på nokså ulike felt – betydningsfulle for norsk musikkliv i mellom- og etterkrigstiden.

Referatprotokollen spenner over to perioder, 1911-12 og 1922-23.

Arkivreferanse: PA-1761 Musikkonservatoriet i Oslo, serie Fe, diverse protokoller – L0002.

Jeg velger meg …
Dokumentet er valgt ut av førstearkivar i Seksjon for privatarkiver Nina Hveem Carlsen som en del av Riksarkivets digitale julekalender 2013.

Ninas begrunnelse:
Mitt valg må bli en protokoll fra Musikkonservatoriet i Oslo. For der – midt blant lærerlister, kontingenter og vidnesbyrd – dukket det opp en møteprotokoll for Musikkonservatoriets Samfund.

Protokollen er full av referater fra møter og foredrag, små konserter og store fester, kort sagt gir den et levende glimt inn i musikkstudentenes hverdag i Kristiania anno 1911. Studenthumoren skinner igjennom: ofte det rene tøv, men alltid med en seriøs og formell ramme, slik studentforeninger i generasjoner har uttrykt seg. Jeg humret og leste om kjente og ukjent navn, til jeg plutselig merket meg navnet på sekretær og referent … det var min egen bestefar!  Carsten Carlsen, 19 år gammel, men med en munter penn og selvtillit så det holder, her steg han fram for meg i sin ungdoms glans.

Jeg burde jo ikke være forbauset, tre av mine fire besteforeldre gikk på Konservatoriet i de dager, og at bestefar var en livlig og til tider overmodig ung mann, har bestemødrene tydelig formidlet. Og nå, selv 100 år senere, kjenner jeg jo igjen både skriften og stemmen til den gamle mannen jeg kjente i barndommen, en mann som kanskje aldri helt vokste av seg det ungdommelige overmotet og de litt tullete replikkene.