7. des: Handlingsplan mot vold i bildemediene

Dokumentet viser forslag til spredningen av heftet Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene, det mest sentrale dokumentet i arkivet etter sekretariatet for Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene .

1. januar 1995 ble sekretariatet for Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene opprettet på initiativ fra Kulturdepartementet og Justisdepartementet. Debatten om vold i bildemedier hadde pågått – i større eller mindre grad – siden 1980, og var nå kommet dit at man løftet blikket litt fra såkalt ”videovold”, hovedsakelig undergrunns-b-filmer, for også å diskutere mainstreamkulturens kinofilmer. Videre fokuserte handlingsplanen på de nye mediene som dataspill og internett. På mange måter kan derfor dette arkivet ses som et bilde på periodeskillet mellom skepsisen til det gamle mediet video og de nye digitale mediene.

Arkivet inneholder saker om drift og administrasjon, planlagte og gjennomførte tiltak, samt publikasjoner, rapporter og utredninger om emnet. Det er en god kilde til en interessant del av norsk kulturhistorie.

Arkivreferanse: RA/S-5984 Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene

Jeg velger meg…
Dokumentet er valgt ut av konsulent i seksjon for bestandsforvaltning, Luis Thorsberg, som en del av Riksarkivets digitale julekalender 2013.

Luis’ begrunnelse:
Jeg har i min tid i riksarkivbygningen ordnet, registrert, kopiert og betjent utallige arkiver. Vanligvis raser jeg igjennom tusenvis av dokumenter uten å fordype meg nevneverdig i innholdet. Men kommer jeg til dokumenter som omhandler videoens barndom i Norge, ikke minst den såkalte videovoldsdebatten må jeg stoppe opp. Selv om jeg er for ung til å ha opplevd villvest-tilstanden i videomarkedet tidlig på 1980-tallet, husker jeg godt mange av de obskure titlene som var tilgjengelige i videosjappa. Jeg husker de små importørene som bare tok seg råd til å importere italienske og amerikanske b-filmer. Og jeg husker spenningen ved å leie en moviebox og to filmer – én komi og én skrekk.

I dokumentene om videofilm er det min egen ungdomstid jeg leser om. Det er min oppvekst sett fra en annen vinkel, som regel veldig ovenfra. Den gangen visste vi i vennegjengen ingenting om det voldsomme engasjementet våre medievaner vekte. Vi ville bare se på film.